Sandefjord Bahá'í-samfunn

Fjoråret var et år for å utfordre lenge holdte antakelser – en sunn praksis, spesielt gitt de skiftende sannhetene i verden rundt oss. For min del har jeg reflektert over et tre måneders sabbatsår jeg kunne ta i det landlige vestlige Kenya. En ting jeg la merke til var at utviklingsinnsatsen i akkurat den landsbyen, som lå utenfor Matunda, fokusert på en forståelse av velstand som søker å fremme sosial samhørighet og åndelig fremgang parallelt med materiell utvikling. Selv om slike tilnærminger ikke er uvanlige rundt Verden, får lærdommene de produserer sjelden samme grad av oppmerksomhet i den bredere diskursen. Fellesskapet som familien min og jeg bodde i, i et jordbrukshjerte, har i årevis søkt både materiell og åndelig utvikling—både det håndgripelige (som levebrød) og det immaterielle (som relasjoner)—bygget på fellesskapets egen evne til å bestemme og gå sin egen vei mot velstand. De har gjort dette gjennom en læringsmetode med handling, refleksjon og forbedring gjennom konsultasjon Ta ett eksempel. Jordbruksområdene rundt Matunda lider i dag av jorderosjon og vannmangel. Eukalyptustrær plantet for flere tiår siden – som en del av en velment gjenplantingsinnsats – forbruker uforholdsmessig mye vann og har spredt seg over regionen, tørket ut bekker og redusert avlingene. I stedet for bare å fjerne trærne umiddelbart, noe som ville undergrave visse økonomier som har utviklet seg over tid og som mange familier er avhengige av, har samfunnet søkt alternativer som tillater lokalt drevet, bærekraftig skogplanting. En lokalsamfunnseldste og leder understreket for meg viktigheten av bred konsultasjon for å møte en felles utfordring: «Vi har et akutt problem – så vi må bruke to år på å rådslå med alle naboene langs bekken for å finne ut hva vi skal gjøre.» Med andre ord: en akutt krise krever en fellesskapsdrevet prosess for å finne langsiktige løsninger. Dette eksempelet, og andre lignende, antyder at vi har mye å lære om våre forutsetninger om utvikling. Om hastverk og tidsfrister. Utviklingspraktikere legger ofte vekt på kortsiktige resultater for å vise effekt og ta tak i akutte bekymringer. Likevel kan forsiktige systemiske tilnærminger utfolde seg sakte gjennom rådslagning og tillitsbygging. Der hastverk driver rask implementering, er det risiko for avhengighet, utilsiktede konsekvenser eller brudd i relasjoner. Spørsmålet oppstår: kan vår vektlegging av påviselige kortsiktige resultater noen ganger gå ut over langsiktig bærekraft? Internasjonal utvikling plasserer ofte eksterne aktører som tilbringer nødvendig ekspertise, teknologi og erfaring. I Matunda begynner ansvaret for utviklingsprosessen med lokale aktører. De trekker på dyp kontekstuell kunnskap, innovativ kapasitet og etablerte relasjoner for å finne løsninger som passer deres spesifikke kontekst. Dette reiser spørsmål om hvordan vi definerer ekspertise, hvem som leder en utviklingsprosess, og om avhengighet av eksterne metoder noen ganger overser urfolks evne til problemløsning. Om motivasjon og ressurser. Utviklingsprogrammer antar vanligvis at materielle insentiver driver handling, og at endring krever økonomiske ressurser. Likevel oppstår varig motivasjon fra sterke relasjoner—foreldre som ofrer seg for barn, naboer som støtter hverandre—og tilknytning til et større formål. Folk kan gi tid og energi ikke bare som betaling, men også for dem de bryr seg om å hjelpe. Dette antyder at selv om ressurser betyr noe, kan vi undervurdere den motiverende kraften til mening, tjeneste og sosiale bånd. Om konkurranse og samarbeid. I utviklingsdiskursen regnes konkurranse som en drivkraft for fremgang – de beste ideene når toppen i en konkurransearena. Likevel genererer felles innsats kunnskap og styrker samhørigheten på måter som ser ut til å muliggjøre mer tilpasningsdyktige, kontekst-passende løsninger. Konkurranse, ved å sette aktører i opposisjon, kan risikere å undergrave det sosiale stoffet som er nødvendig for bærekraftig endring. På skala og intimitet. " "Skalering opp" presenteres ofte som veien til maksimal effekt, mens små, isolerte prosjekter anses som utilstrekkelige. Likevel drar meningsfull endring nytte av personlig transformasjon innenfor en bredere kontekst. Dette kan begynne med én person, ett fellesskap, én innsats om gangen. Dette arbeidet, som i starten er tregt, får organisk drivkraft og involverer individer, lokalsamfunn og samfunnets institusjoner. Kanskje er spørsmålet ikke utelukkende «hvordan skalerer vi?», men også «hvordan utdyper vi?» Om tilbakeslag og læring. Utviklingsprogrammer vurderes ofte ut fra mangel på vanskeligheter, med tilbakeslag tolket som mangler. Men faktisk er tilbakeslag en naturlig del av en læringsprosess. I jnmhjnhet miljø hvor vanskeligheter kan tas opp i lokalsamfunnet, kan utfordringer bli muligheter for ny forståelse og tilpasningsevne. Kanskje finnes det tider hvor våre målinger for suksess – som ofte definerer prestasjon som fravær av problemer – faktisk kan begrense en befolknings evne til å lære og styrke motstandskraft. Om ungdomsengasjement. Unge blir ofte inkludert i utviklingsarbeid for å redusere potensielle problemer som arbeidsledighet eller uro. Men ungdom, når de engasjerer seg sammen med alle andre i samfunnet, kan være viktige kilder til transformasjon, og bringe nye perspektiver som er mindre begrenset av eksisterende systemer. Deres sterke rettferdighetssans åpner muligheter som kanskje ikke ville falt eldre generasjoner inn. Dette omdefinerer ungdomsdeltakelse fra problemforebygging til mulighetsgenerering. Om spiritualitet og utvikling. Internasjonal utvikling behandler ofte religion som en rent personlig sak, adskilt fra samfunnsutvikling. Likevel er åndelige prinsipper for mange rundt om i verden en drivkraft for kollektiv handling—en kilde til motivasjon, håp og samhold som inspirerer til engasjement der andre sosiale krefter kanskje ikke gjør det. Dette reiser spørsmål om hvorvidt sekulariserte utviklingsrammeverk noen ganger overser viktige motivatorer for endring. Les mer på engelsk. https://www.bic.org/perspectives/reconsidering-development-assumptions-reflections-rural-kenya Les om forbedring av verden på engelsk. https://dl.bahai.org/bahai.org/betterment-world-standard-quality.pdf?b6e03266 Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Deltakelsen i 2025 CSO-FN-dialogen om fredsbygging i Genève var en dyp påminnelse om at jakten på fred handler like mye om systemer som om mennesker. Med over 200 deltakere fra mer enn 90 land samlet dialogen sivilsamfunnsaktører som grasrotfredsbyggere og ungdomsrepresentanter, sammen med FN-tjenestemenn. Arrangementets tema, «Operasjonalisering av en helhetlig tilnærming til fredsbygging og opprettholdelse av fred», tok opp behovet for sammenheng på tvers av lokale, nasjonale og globale sfærer; og det bekreftet at mange av vår tids mest komplekse utfordringer må løses innenfor en ramme som anerkjenner behovet for integrasjon på ulike nivåer og menneskehetens grunnleggende enhet. I en verden med sammenkoblede kriser kan ikke innsatsen for å forhindre konflikt og opprettholde fred fungere isolert. De må være koordinerte, tilpasningsdyktige og forankret i de levde realitetene i fellesskap overalt. Denne ideen bekreftet at fred bygges ikke som separate elementer, men som en integrert helhet – og krever nivåer av engasjement og samarbeid som menneskeheten ennå ikke har oppnådd. Gjennom hele dialogen kom viktigheten av lokal til-global tilkobling gjentatte ganger frem. Deltakerne understreket at fredsbyggingsstrategier må være forankret i lokal erfaring, samtidig som de er knyttet til multilaterale rammeverk som fungerer på tvers av landegrenser. Dette inkluderer å styrke kanaler for systematisk engasjement mellom lokalsamfunn, sivilsamfunnsnettverk og FN-systemet, slik at lokal kunnskap former politikk og politikk opprettholder lokale innsatser med tilstrekkelige ressurser og legitimitet. Frustrasjoner over fragmenterte koordineringssystemer ble uttrykt, men også overbevisningen om at en mer robust helhetlig tilnærming kunne tette disse hullene, dersom institusjonelle mekanismer ble omorientert mot ekte partnerskap. Et tema som ble nevnt flere ganger under dialogen, var bekymringen for om fredsbygging blir overskygget av militarisering og forsvarsprioriteringer. Ulike paneldeltakere uttrykte at selv om retorikken for fred fortsatt er sterk, favoriserer faktiske investeringer, både økonomisk og institusjonelt, ofte sikkerhet fremfor bærekraftige fredsinnsatser. Andre tilbakevendende temaer inkluderte involvering av ungdom gjennom hele beslutningsprosessen, og forbedring av mekanismer for implementering av fredsbyggingsarkitekturen. I diskusjonene under dialogen ble fredsbygging sett på som proaktiv, deltakende og forankret i tillit, ikke reaktiv eller ovenfra-og-ned. Disse temaene reiser en rekke viktige spørsmål. Hvordan kan FN bedre støtte tiltak tilpasset lokale forhold? Hvordan kan tilliten til nasjonale og internasjonale institusjoner bygges opp igjen? Og hvordan kan ressurser, kunnskap og levd erfaring flyte både fra lokalsamfunn til global politikk og tilbake igjen? Slike spørsmål bør stå i sentrum for de fortsatte diskusjonene som følger opp dialogen. Fokuset på Women, Peace and Security (WPS) og Youth, Peace and Security (YPS) minnet meg på hvor nært rettferdighet og enhet er knyttet til fredsbygging. Disse rammeverkene insisterer på at fred ikke er mulig når halvparten av menneskeheten marginaliseres eller når unge mennesker utelukkes fra beslutninger som former deres fremtid. Det jeg tenker på, er visjonen om at «rettferdighet krever universell deltakelse», et prinsipp forankret i Bahá'í-læren, som understreker at samfunnet bare utvikler seg når alle har mulighet til å bidra til dets fremgang. Kjernen i et rammeverk rettet mot å bygge og opprettholde fred er konsepter og metoder for kapasitetsbygging, rådslagning og integrering av kunnskap og handling på alle samfunnsnivåer – konsepter som bahá'í-samfunn og mange andre lærer om rundt om i verden i dag. Disse prinsippene stemte overens med dialogens vektlegging av tillit, lokalt eierskap og sammenhengende systemer for engasjement. Deltakere fra ulike lokalsamfunn og erfaringer deltok i diskusjoner som reflekterte elementer av disse prinsippene: å bygge på hverandres innsikt, kombinere lokal erfaring med politiske anbefalinger, og kreve institusjonelle reformer som hedrer samfunnenes verdighet og handlekraft. Når vi ser mot neste steg i fredsbygging, vil disse elementene, forankret i rettferdighet, enhet og deltakelse, være uunnværlige for å omsette forpliktelser til en varig fred. Les mer på engelsk. https://www.bic.org/news/view-delegates-reflections-seeking-lasting-peace-2025-cso-un-dialogue-peacebuilding Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

I 2025 fortsatte arbeidet vårt å fokusere på å fremme kollektive og meningsfulle samtaler i en tid hvor Europa og verden navigerer stadig mer komplekse og sammenkoblede utfordringer. Vi ønsket å samarbeide med andre for å skape rom for felles dialog for å styrke samarbeidet, bygge en felles visjon fylt med håp, og oppmuntre til refleksjon og utforskning av de grunnleggende prinsippene som kreves for å møte de mange utfordringene vi står overfor. Disse samtalene omhandlet essensielle temaer som former samfunnene våre, fra ungdommens uerstattelige bidrag til utviklingen av bærekraftige, robuste og rettferdige matsystemer. Vi utforsket også hvordan byer, tettsteder og lokalsamfunn kan styrke sosial samhørighet, reflekterte over måter å overvinne rasisme og fordommer på, og vurderte behovet for å tenke nytt om globale styringssystemer. Et dedikert fokus ble også viet til menneskerettighetene til bahá'íer i Iran, Egypt, Qatar og Jemen. Vår 2025 års oppsummering video gir noen innblikk i vår utforskning av disse temaene. Se video https://youtu.be/Nrp9YuVWgzQ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

MEP-er beskriver Irans kampanje mot baha'i som «bevisst forfølgelse», «en statlig orkestrert forbrytelse mot menneskeheten» og en «vedvarende form for tyranni». Forrige uke fordømte Europaparlamentet sterkt det iranske regimets menneskerettighetsbrudd mot bahai-samfunnet. Resolusjonen kritiserer mer enn 45 år med systematisk forfølgelse og oppfordrer de europeiske institusjonene til å formidle parlamentets alvorlige bekymringer til de iranske myndighetene. Som svar på debatten sa kommissær Maria Luís Albuquerque at EU «vil fortsette å høylytt oppfordre Iran til å respektere alles grunnleggende friheter, inkludert friheten til baha'ier og andre etniske og religiøse minoriteter». Den historiske og enestående resolusjonen om hastverk ble vedtatt med 549 stemmer som et klart tegn på tverrpolitisk konsensus og bekymring for situasjonen til baha'i-minoriteten i Iran. Hastende resolusjoner er et av Europaparlamentets viktigste verktøy for å ta opp menneskerettighetsspørsmål og andre presserende bekymringer – i dette tilfellet tiår med angrep på bahá'í-minoriteten. Resolusjon «Intensivering av bahá'í-forfølgelse i Iran» Resolusjonen beskriver i detalj den ufullstendige konstitusjonelle statusen til bahá'í-samfunnet, vilkårlige arrestasjoner og fengslinger, tvungne forsvinninger, nektelse av verdige begravelser, konfiskering av eiendom, nektelse av utdanning og arbeid, og såing av hat basert på statlige medier. Resolusjonen ble innledet av en fordømmelse i FNs generalforsamling av de «kumulative» effektene av det iranske regimets forfølgelse av minoriteter og en spesiell bekymring for baha'i-rettigheter. Europaparlamentet viser også til et memorandum signert av Irans øverste leder i 1991, som fastsetter at bahai-'utvikling og fremgang' skal blokkeres. "Vi setter stor pris på Europaparlamentets sterke og historiske beslutning om forfølgelsen av bahá'í-samfunnet i Iran," sa Alessandro Benedetti, representant for det internasjonale bahá'í-samfunnet (BIC) i Brussel. «I flere tiår har EUs medlemsland og institusjoner forsvart rettighetene til Irans bahaier – og denne støtten har bare økt i takt med at forfølgelsen har tilspisset seg. Meldingen til de iranske myndighetene er nå klar: diskriminerende praksiser må oppheves, og bahaier må garanteres i samsvar med internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.» MEP-er forener seg for baha'i Før avstemningen snakket flere EU-parlamentarikere om bekymringer rundt Iran. Tysklands Hannah Neumann, leder for parlamentets delegasjon for forholdet til Iran, sa: "En stat som fengsler folk på grunn av deres religion eller kjønn er ikke sterk – den er redd. Regimet som konfiskerer bahá'í-hjem er ikke mektig—det avslører bare skjørheten til sine egne murer.» Neumann fortsatte med å vise til at det store flertallet av bahá'íer som er utsatt for rettslige skritt, er kvinner: "Når én kvinne blir taus, brenner stemmen hennes gjennom millioner." Den tsjekkiske Danuse Nerudova kalte forfølgelsen «en konstant form for tyranni» og «et forsøk på å viske ut historien og identiteten til et helt samfunn.» Sveriges Evin Incir uttalte at det var en «bevisst planlagt forfølgelse» og en «statsorkestrert forbrytelse mot menneskeheten». Slovakias Miriam Lexmann beskrev derimot bahá'í-samfunnet som «et forbilde for folk over hele verden – for midt i forfølgelse og urettferdighet støtter de modig hverandre og sine medborgere.» "Budskapet vårt er klart – bahá'íer er ikke alene. Iranske kvinner er ikke alene,» sa østerrikske Helmut Brandstätter. "Europa må stå sammen med bahá'íene," understreket Nerudova. Maltas Daniel Attard la til: «Ord uten handling beskytter ingen. Hvis Iran nekter anerkjennelse og grunnleggende rettigheter, må EU svare med reelt press.» Enestående krav om religionsfrihet Resolusjonen fordømmer sterkt opptrappingen av bahai-forfølgelsen og den økende undertrykkelsen av alle religiøse og etniske minoriteter og kvinner. Iran oppfordres til umiddelbart å stanse diskriminering, trakassering, vilkårlig fengsling, konfiskering av eiendom og andre brudd på grunnleggende rettigheter. Bahá'íer og andre fengslet for sin tro eller overbevisning – ofte på oppdiktede anklager om «nasjonal sikkerhet» eller blasfemi – må løslates umiddelbart. Resolusjonen uttrykker dyp bekymring for at mer enn halvparten av bahá'íene som er underlagt rettslige prosesser, er kvinner, og påpeker at mer enn 1 200 saker er under behandling. Feilaktige dommer, som sakene til Mahvash Sabet og Fariba Kamalabad, må omgjøres. Det iranske regimet må også returnere all eiendom konfiskert fra baha'i, betale erstatninger og garantere tilgang til utdanning, arbeid og andre grunnleggende tjenester. Bahá'í-kirkegårder må ikke lenger ødelegges eller plyndres – slik det har skjedd i Teheran, Ahvaz, Rafsanjan, Hamadan og andre steder. Resolusjonen oppfordrer EU-institusjonene og medlemslandene til å ta opp den forverrede menneskerettighetssituasjonen i Iran, inkludert brudd på religionsfriheten, i bilaterale relasjoner, og til å innføre sanksjoner mot dommere, påtalemyndigheter og etterretningstjenestemenn ansvarlige for bahá'í-forfølgelsene. Resolusjonen vil bli sendt videre til EU-institusjonene, medlemsstatene og spesielt de øverste iranske myndighetene. Us langvarige støtte til bahá'í-folket i Iran Denne hasteresolusjonen følger tre andre resolusjoner fra Europaparlamentet vedtatt i løpet av ett år, som fordømmer religiøs forfølgelse i Iran og krever at grunnleggende rettigheter skal ivaretas (november 2024, januar 2025 og april 2025). Bred politisk støtte er et tydelig tegn på økende bekymring og behovet for umiddelbar handling. I tillegg signerte 125 EU-parlamentsmedlemmer i år en felles petisjon, som trakk oppmerksomheten mot den økende forfølgelsen av bahá'í-kvinner og oppfordret til internasjonal respons. I løpet av året sendte 24 EU-parlamentarikere fra ulike politiske grupper også inn tre skriftlige spørsmål til EUs leder for ekstern handling, Kaja Kallas, for å belyse Irans omfattende kampanje med forfølgelse, religiøs oppvigleri og misbruk av statlige stiftelser og økonomiske aktører for å konfiskere bahai-eiendeler. Se video på engelsk. https://youtu.be/uxcC25BBD_E Les om forfølgelsene i Iran på finsk. https://www.bahai.fi/uutiset/2025-12-5-euroopan-parlamentin-historiallinen-paatoslauselma-puolustaa-iranin-bahai-yhteison-oikeuksia-ja-tuomitsee-vainot Forfølgelsene av baha'ier i Iran https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/E-10-2024-002373_EN.html Statsankjonert forfølgelse i Iran https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/E-10-2025-004054_EN.html Konfiskering av baha'i-eiendeler https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/E-10-2025-004551_EN.html Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Den demokratiske republikken Kongo har gjort betydelige fremskritt når det gjelder kvinners representasjon i beslutningstakende organer: tilstedeværelsen av 31 % av kvinnene i regjeringen og utnevnelsen av en statsminister er klare indikatorer på dette. Denne fremgangen fortjener å bli anerkjent, men den er ennå ikke tilstrekkelig til å reflektere en dyp transformasjon av sosiale normer og mentale strukturer. I virkeligheten, selv om kvinner nyter kjærlighet, respekt og omtanke i det kongolesiske samfunnet, utvikler de seg likevel innenfor en ramme preget av sosiale logikker som legger liten eller ingen vekt på deres bidrag til livets liv og orientering. Denne forskjellen mellom effektiv gjenkjennelse og beslutningstakingsanerkjennelse avslører vedvarende mekanismer som, subtilt eller åpenbart, fortsetter å marginalisere sin rolle i samfunnets gang, en situasjon som står i kontrast til forskriftene i kongolesisk lov. Empiriske bevis bekrefter også at økt kvinnelig deltakelse forbedrer styring og sosial samhørighet. I denne sammenhengen blir det stadig viktigere å reflektere over måter å konsolidere de oppnådde gevinstene på og fremme reelt eierskap til prinsippene om likhet mellom menn og kvinner. Disse inkluderer å sikre bærekraftig etterfølgelse, støtte engasjementet til unge kvinner i alle samfunnssektorer, og skape betingelser for autentisk samarbeid mellom menn og kvinner med fokus på sosial transformasjon. Denne dynamikken bør muliggjøre fremveksten av et rettferdig og likeverdig samfunn for alle sosiale kategorier. Utfordringen går utover det juridiske rammeverket: den består i å fremme verdier som kan være dypt forankret i den kongolesiske kulturelle virkeligheten og oppmuntre til en virkelig universell deltakelse i byggingen av kollektiv velferd. Å oppmuntre til fremgang og vedvarende begrensninger En kvinnelig representasjon på 31 % er på ingen måte en grense. Tvert imot vitner det om en sosial dynamikk som har som mål å styrke kvinners tilstedeværelse i beslutningsrom og fullt ut anerkjenne verdien av deres bidrag til materiell og sosial fremgang. For å konsolidere denne utviklingen må hver aktør — offentlige myndigheter, kvinneorganisasjoner, ungdomsbevegelser, religiøse institusjoner, akademia og profesjonelle organisasjoner — gjøre bevisste anstrengelser for å endre mentaliteter og korrigere praksiser som fortsatt hindrer effektiv inkludering av kvinner i beslutningsorganer. Organiseringen av samfunnet vårt sliter fortsatt med å skape de nødvendige betingelsene for at kvinner skal kunne uttrykke sitt fulle potensial. Barrierer tar rot i familiene, utvides til gudstjenestemiljøer, forsterker skole- og akademiske rom, og manifesterer seg deretter i profesjonelle miljøer. Det må gjøres en bevisst innsats for å fremheve viktigheten av kvinners bidrag til byggingen av kollektiv velvære. Denne virkeligheten angår ikke bare kvinner. Menn har en avgjørende rolle å spille i å fremme likestilling mellom kjønnene og har mye å vinne på det. Skadelige praksiser som overføres i familier, skoler og arbeidsplasser begrenser ikke bare kvinner, men hemmer også menns personlige og sosiale utvikling. Før de har mot til å frigjøre seg fra disse destruktive vanene, vil de ikke kunne oppnå sin egen utvikling og oppfyllelse fullt ut. Likestilling mellom menn og kvinner blir dermed et uunngåelig prinsipp, plassert i hjertet av landets utvikling. Det er derfor opp til oss, menn og kvinner sammen, å forestille oss og gjennomføre midlene som sannsynligvis vil fremme vår gjensidige utvikling og forvandle samfunnet vårt på lang sikt. En av de mest kritiske tilnærmingene er å investere i utdanning, med spesiell vekt på full utvikling av kvinner og jenter – intellektuelt, åndelig, emosjonelt og praktisk. Fra tidlig barndom må jenter og gutter trenes i et miljø som normaliserer likestilling mellom kjønnene. I denne sammenheng har familier, skoler og gudshus et sentralt ansvar: å skape miljøer hvor denne likheten kan uttrykkes med edelhet og verdighet, samtidig som konkrete ferdigheter og dyp forståelse av verdien og virkningen av kvinners rolle i samfunnet formidles. Statlige institusjoner må på sin side sikre at det finnes mekanismer og politikk som kan støtte denne likestillingen, særlig gjennom streng implementering av juridiske og regulatoriske standarder knyttet til kvinners rettigheter og likestilling, i en ånd som er i tråd med realitetene i det kongolesiske samfunnet. Slik støtte gjør det mulig for jenter og kvinner å bygge selvtillit, ta informerte valg og aktivt bidra til utviklingen av sine lokalsamfunn og landet. Den hjelper også unge gutter og menn til å anse kvinners deltakelse i ledelsen av offentlige anliggender som naturlig, legitim og nødvendig. Et slikt miljø, når det næres av kontinuerlige anstrengelser i en kontinuerlig syklus av handling, refleksjon og rådslagning, fremmer naturlig fremveksten av kvinnelig lederskap på alle nivåer. Den baner vei for økt deltakelse av kvinner i høvdingdømmer, samfunnsforeninger, offentlige institusjoner og lokale administrative strukturer. Denne prosessen sikrer ikke bare deres effektive deltakelse i beslutningstaking, men bygger også inspirerende rollemodeller for fremtidige generasjoner. Familiens oppvåkning Det er en slående kontrast mellom den utdannede kvinnen, som er til stede i beslutningssfærene, og folkets kvinne, som er en ekte søyle for familiens overlevelse, men ofte svekket av usikkerhet og mangel på utdanning. Den sistnevnte påtar seg grunnleggende økonomiske ansvar i det daglige, men gjør det under forhold av ofre, utmattelse og usikkerhet som holder den i en form for sosial og mental avhengighet. Dermed, til tross for å være en av de mest konsekvente drivkreftene i realøkonomien, forblir den altfor ofte fratatt bevisstheten om sin egen verdi og potensial som en nøkkelaktør i sosial transformasjon. Det er i denne spenningen refleksjonen over likestilling mellom kjønnene i Kongo er inngravert: den kan ikke begrenses til institusjonell eller juridisk likestilling. Det må også bli en prosess med indre oppvåkning, både individuelt og kollektivt, hvor kvinner blir bevisste på sin adel og sitt åndelige og intellektuelle potensial. Bahá'í-samfunnets innsats på dette området er basert på en tilnærming basert på deltakende utdanningsprogrammer. Disse programmene har som mål å utvikle åndelige, sosiale og intellektuelle evner som gjør det mulig for enkeltpersoner og grupper å ta kontroll over sin egen sosiale handling. De tilbyr rom hvor unge kvinner, sammen med unge menn, kan oppleve en ny måte å oppfatte likhet på: ikke som en maktkamp, men som en dynamikk av komplementaritet og tjeneste til menneskehetens beste. Denne felles tilnærmingen gjør det mulig å sette i praksis en kraft som styrker snarere enn dominerer, en kraft som veileder, løfter og kanaliserer energiene til hver enkelt mot det kollektive beste. Det sentrale spørsmålet blir da bevissthetens transformasjon. Institusjoner kan vedta lover og etablere kvoter, men hvis individer — både menn og kvinner — ikke vekkes i sin bevissthet til menneskeverd og åndelig likhet, vil endringen forbli overfladisk. Derfor har kvinner som har fått en utdanning som bærer åndelige prinsipper som ledestjerner et spesielt ansvar: å nå ut til sine søstre, skape rom for gjensidig hjelp og læring, og å fremme en kollektiv bevegelse av kvinner og menn som arbeider sammen for felles beste. Unge kvinners bevegelse I Sør-Kivu ble den unge kvinnebevegelsen initiert av bahá'í-samfunnet født ut av en rådslagningsprosess mellom samfunnet og den lokale institusjonen som støttet deres innsats. Sammen diskuterte de hvordan man kan fremme kvinners fremgang for å utvikle de mange kapasitetene de besitter, og gjøre dem i stand til å delta fullt ut i administrative anliggender, sosiale arrangementer, samt i den integrerte utdanningen av barna i alle faser av voksenlivet. Stilt overfor skillet mellom samfunnets ambisjoner og samfunnets realitet, var rådslagningne rettet mot en grundig analyse av årsakene til kvinners lave deltakelse i samfunnslivet. Det ble raskt klart at forståelsen av forholdet mellom makt og deltakelse måtte revurderes for å fremheve den avgjørende rollen kvinner spiller i familiens overlevelse og stabilitet. Målet var å harmonisere diskurser og praksiser for å nære håpet om å se fremveksten av et fellesskap hvor kvinner fullt ut kan utøve sitt ansvar og bidra, sammen med menn, til dets fremgang. Det er i familien, samfunnets første «institusjon», at innsatsen har blitt konsentrert. Gjennom studiet av et dokument med tittelen «Skapelse av et åndelig hjem», utført sammen med andre unge mødre fra ulike religiøse retninger, har de unge mødrene lykkes i å gi drivkraft til en ny dynamikk. Dette bygger ikke bare individuell kapasitet, men mobiliserer også støtte fra menn og andre samfunnsmedlemmer som aktivt støtter kvinneledede initiativer. Denne dynamikken har også tiltrukket seg oppmerksomhet fra lokale myndigheter, som gir passende støtte, særlig i form av logistisk støtte, og gjør det mulig å uttrykke disse initiativene under best mulig forhold. Disse rommene fremmer universell deltakelse av kvinner i samfunnsbyggende aktiviteter, utvikler evnen til å dele prinsipper og læresetninger som hjelper mødre å engasjere seg i ulike handlinger i sine lokalsamfunn. Denne tilnærmingen bidrar til diffusjon av interiøret for gradvis å påvirke et kulturelt perspektivskifte. Mødre utvikler også evnen til å bevege rom uten frykt eller tvil, evnen til å jobbe som et team ved å igangsette sosiale handlinger som styrker, gjensidig støtte og inntektsgivende – fellesskapsfelt, mikrokreditter, kurvfletting, besøk i hjem, barneklasser – i en tørst etter uselvisk tjeneste. Effekten måles litt etter litt. For eksempel, i Bukavu-samfunnet, blir noen kvinner som var inaktive i samfunnsspørsmål og trengte lederskap, gjennom denne prosessen med unge mødres bevegelse, aktive ved å delta regelmessig i aktiviteter organisert i lokalsamfunnet og støttet av denne bevegelsen. Et annet viktig aspekt er at disse unge mødrene inviterer ektemennene sine til sine rom, men også blir invitert av lokale myndigheter til å delta og animere visse arrangementer som den internasjonale kvinnedagen, fordi de tilegner seg passende innhold til disse bevisstgjøringsarrangementene gjennom sine opplevelser. Mot en bærekraftig transformasjon av det kongolesiske samfunnet Dermed, langt fra å være feministisk i konfrontasjonsforstand, ser denne bevegelsen på det feminine i betydningen fruktbarhet: den krever en gjenfødelse av menneskeheten gjennom uselvisk tjeneste, velvilje, samarbeid og utdanning. For kvinner, samfunnets første pedagoger, har de evnen til å tilføre en ny bevissthet innenfor forente familier som bærer fremtidige generasjoner, basert på enhet, rettferdighet og edelhet hos hvert menneske. Det er kanskje gjennom felles innsats på ungdomsnivå for å møte våre mange sosiale utfordringer, at denne tilstanden med likestilling i DR Kongo ikke bare vil bli en sosial realitet, men også en drivkraft for åndelig og kollektiv transformasjon for å finne sammenhengende løsninger på de mange utfordringene med sosial inkludering som hjemsøker våre daglige liv. Les mer på fransk. https://www.bahai-rdc.org/2025/11/22/comment-renforcer-les-fondations-dun-monde-egalitaire-entre-les-genres-en-republique-democratique-du-congo/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Fra Arendal og Kristiansand i sør til Tana i nord vokser det frem et levende bilde av et samfunn i utvikling – forent i ønsket om å bidra til menneskehetens beste. Gjennom sommeren og høsten 2025 har bahá’í-samfunnet i Norge arrangert en rekke aktiviteter som viser bredden av innsats og engasjement over hele landet. Fra studiesirkler og ungdomsprogrammer til familieleirer, samtalekvelder og deltakelse på nasjonale arenaer, fortsetter samfunnet å vokse både i mangfold og enhet. Aktivitetene vitner om en felles innsats for å bygge fellesskap, fremme læring og styrke de åndelige ressursene i lokalsamfunnene. Nedefor får du noen glimt fra ulike steder i landet. Norge mot ridván 2026 – et felles løft for fellesskap Initiativet «Norge mot ridván 2026» fortsetter å inspirere lokalsamfunn over hele landet. På Lillestrøm ble det arrangert en nasjonal samling for interesserte, instituttkoordinatorer og medlemmer av ulike råd og komiteer, med fokus på veien frem mot ridván (i april) 2026 – midtpunktet i niårsplanen 2022-31. Omkring 40 deltakere fra hele landet reflekterte over hvordan man kan bygge åndelige samlingsrom for menneskeheten, styrke kjernegrupper og skape læringsmiljøer. Seminaret vektla individets rolle, vaner som styrker tjeneste og betydningen av opplæringsinstituttet som redskap for samfunnsmessig forvandling. Gjennom studier, refleksjon og praktiske eksempler fra ulike deler av verden, ble deltakerne inspirert til å planlegge neste steg i sitt lokale arbeid. Bokbad i fjellet «Bokbadet» på Venabu Høyfjellshotell samlet nærmere 60 deltakere for å fordype seg i troens mystiske dimensjoner og i Bahá’u’lláhs bok Den guddommelige Elskede kaller. Hovedforedragsholder Lasse Thoresen ledet deltakerne gjennom studier av de hellige skriftene, supplert med presentasjoner av nye oversettelser, musikk, turer i naturen, Qigong og andaktstunder. Programmet ble arrangert av Bahá’í Forlag og skapte en stemning av inspirasjon og samhold. Deltakerne beskrev opplevelsen som dypt meningsfull og uttrykte ønske om at bokbadet bør gjentas. Fjell i Drammen: Sommerprogram for ungdom og familier Nabolaget Fjell i Drammen var preget av aktiviteter i flere uker. Her ble det arrangert Accelerated Capacity Building Program (ACBP), Golden Summer for ungdommer, og et familieseminar. Over 100 deltakere tok del i samlingene som vektla tjeneste, refleksjon og fellesskap. Golden Summer-programmet samlet ungdommer fra flere regioner for å styrke åndelig kapasitet og utvikle evner til å bidra i sine lokalsamfunn. Erfaringene inspirerte mange til å starte egne initiativ. Rogaland: Familieleir og retreat Bahá’í-venner i Rogaland arrangerte både en familieleir på Karmøy og en helgesamling i Stavanger med temaet «Hjem til hjertet – ditt indre lys». Deltakerne beskrev samlingene som inspirerende og givende, med tid til både samtale, stillhet og refleksjon. Leiren vektla familiens rolle i åndelig utvikling. Lillehammer: Familieleir om å være en god venn På Lillehammer ble det arrangert en nasjonal familieleir der 50 deltakere, hovedsakelig fra Innlandet, kom sammen for å lære, styrke fellesskapet og dele erfaringer. Programfokus var «Å leve i harmoni med andre mennesker», om enhet i mangfold, rettferdighet og samarbeid. Det kombinerte studier, kreative aktiviteter og fritid i naturskjønne omgivelser. Atmosfæren var preget av varme, latter og gjensidig inspirasjon. Speidernes landsleir på Gjøvik Under Speidernes landsleir på Gjøvik var flere bahá’íer til stede, invitert av arrangørene for å betjene «tros- og livssyntorget» en av dagene. Et imponerende antall ungdommer, omkring 12 000, deltok på landsleiren. Lavvoen på torget ble et rom for samtale, refleksjon og utforskning om bahá’í-troen. Flere sa de syntes at bahá’í-troen er veldig relevant for dagens samfunn og spennende å lære om. Arendalsuka – samtaler om tro, enhet og samfunn Under Arendalsuka var bahá’í-samfunnet på plass med en stand. Her deltok en gruppe bahá’íer i samtaler med over 200 mennesker om spørsmål knyttet til tro, verdier og samfunnsutvikling. Standen ble bemannet av frivillige som inviterte til åpne samtaler om enhet, rettferdighet og miljø. Mange besøkende uttrykte interesse og takknemlighet, og deltakelsen førte til nye kontakter og invitasjoner til videre samarbeid med lokale aktører. Bahá’í-standen ble lagt merke til som et fredelig og lyttende bidrag i samfunnsdebatten. Tønsberg: Veien til ditt sanne selv Bahá’í-samfunnet i Tønsberg arrangerte et seminar med overskriften “Veien til ditt sanne selv”. Keyhan Ighanian var foredragsholder med Veien til ditt sanne selv, introduksjon om bahá’í-troen, Indre Ro og naturmeditasjon med en tur til den “Rare bjørka” i Essoskogen. Asker: Familiefestivaler i lokalsamfunnet I Asker har en gruppe venner arrangert månedlige familiefestivaler inspirert av Ruhi-bok 12, «Familie og samfunnet». Festivalene samler foreldre og barn til kreative aktiviteter, musikk og samtaler om verdier som vennskap, enhet og samarbeid. Flere familier uten bahá’í-bakgrunn har deltatt og bidratt aktivt, og initiativet har blitt et fast innslag i lokalmiljøet. Djupvik i Troms: En fredshage vokser frem I Kåfjord i Nord-Norge har bahá’íer og interesserte samarbeidet om å etablere en fredshage i Djupvik. Hagen ble denne høsten flyttet til sitt permanente sted ved samfunnshuset, og fungerer nå som et samlingspunkt for refleksjon og samtale. Prosjektet har styrket samarbeid og vennskap og er et levende symbol på håp og enhet. Trondheim: Studiesirkler og samarbeid I Trøndelag har det vært kontinuerlig aktivitet med studiesirkler og familiesamlinger. Flere nye deltakere har kommet til, og samlingene har bidratt til dypere forståelse av samfunnsbygging og samarbeid. Det er et voksende fokus på hvordan individuelle initiativ kan støtte kollektive mål i lokalsamfunne. Musikalsk “roadtrip” i nord I sommer reiste James Coburn og Thalia Borgen på en musikalsk “roadtrip” i Nord-Norge for å besøke bahá’í-venner som bor alene eller i små samfunn. Reisen brakte dem til steder som Mo i Rana, Lofoten, Tromsø og Skjervøy, der de delte musikk, samtaler og bønn. Turen styrket fellesskapet og inspirerte både vertskap og reisende, og de håper å videreføre denne formen for tjeneste som en årlig tradisjon. Østlandet: Aktivt samarbeid mellom lokalsamfunn Flere lokalsamfunn på Østlandet har samarbeidet om felles arrangementer i sommer, blant annet familiesamlinger og samtalekvelder. I Drammen, Sandvika og Oslo har det vært økende interesse for studiesirkler og refleksjonsgrupper om tro og samfunn. Mange har deltatt i åpne arrangementer som har skapt nye forbindelser og inspirert videre samarbeid. Svalbard – et møte med mennesker og natur Megumi Kudo-Hubendick og Bjørn Hubendick tilbrakte sommeren og tidlig høst på Svalbard, der de bodde to måneder i Barentsburg og én i Longyearbyen. De ønsket å bidra til undervisning og bygge relasjoner i dette arktiske samfunnet. De tilbød engelskundervisning som et tjenesteprosjekt, holdt et offentlig møte og deltok aktivt i lokalmiljøet. Gjennom hverdagslige samtaler og vennskap delte de også kunnskap om bahá’í-troen på en naturlig måte, og opplevde varme møter med lokalbefolkningen. Nasjonalt seminar om tjeneste Et nasjonalt seminar med fokus på ruhibok 7, «Å vandre sammen på tjenestens sti», samlet deltakere fra hele landet til refleksjon og erfaringsutveksling. Gjennom studier, gruppesamtaler og praktiske øvelser fikk deltakerne en nærmere forståelse av pedagogikken i undervisningsmaterialet og hvordan man kan støtte utviklingen av læringsprosessen i lokalsamfunnene. Et levende og mangfoldig fellesskap Fra landsdekkende samlinger til lokale initiativ trer et levende bilde frem av et samfunn i utvikling. Bahá’íer over hele Norge deltar i et felles arbeid for å fremme enhet, rettferdighet og åndelig vekst. Aktivitetene vitner om et stadig sterkere fellesskap og en felles vilje til å bidra til menneskehetens beste. Les mer og se bilder. https://www.bahai.no/nyheter-blogg/et-mangfold-av-bah-aktiviteter-i-norge Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Bahá'í-troen er både en religion og en livsstil. Bahá'u'lláh gjorde ikke noen forskjell mellom de to – hva folk mener bør gjenspeiles i det de gjør. I sine skrifter minnet Bahá'u'lláh gjentatte ganger sine tilhengere om at Guds lære må manifesteres i ens gjerninger og integreres i ens liv: «La gjerninger, ikke ord, være din prydelse.» – De skjulte ordene. Mange særegne aspekter bidrar til bahá'í-livsstilen. Blant disse er kanskje den mest grunnleggende bønnens rolle i dagliglivet. I en eller annen form utgjør bønn en integrert del av enhver religion, men i denne tiden har Bahá'u'lláh utvidet sin definisjon – slik at den nå omfatter følelser, tanker, ord og handlinger. Formålet med bønnen Hvorfor ber folk? Dette er ikke noe som alltid har vært klart og tydelig for meg. Da jeg var barn, pleide jeg å si leggetidsbønnene mine knelende ved sengen mens moren min passet på meg. Jeg pleide å si: «Nå legger jeg meg til å sove, jeg ber Herren bevare min sjel, men hvis jeg skulle dø før jeg våkner, ber jeg Herren min sjel ta ...» Dette ble fulgt av en lang liste med personer jeg ikke bør glemme i mine bønner: «Velsign mamma og pappa og bestemor og bestefar og ...» Etter å ha bedt mine bønner, blitt puttet inn og kysset god natt, lå jeg våken i mørket og spurte meg selv: Hvorfor skal folk be? Hvis Gud var Allvitende, ville Han da ikke allerede visst hva vi ønsket og trengte uten at vi måtte spørre? Hva var poenget med å be? Trengte Gud at jeg tilba Ham? Jo mer jeg tenkte på dette, jo mindre forsto jeg om bønn. Til slutt sluttet jeg å tenke på det fordi jeg sluttet å be. Jeg begynte å bli for gammel til å bli puttet inn eller stått over. Jeg trodde fortsatt på Gud, men jeg anså bønn som nytteløst. Da jeg fant bahá'í-troen, hadde jeg begynt å mistenke at jeg hele tiden hadde stilt feil spørsmål om bønn. Hverdagen hadde lært meg at noen spørsmål kan være så fulle av forutsetninger at folk ikke vet hvor de skal lete etter svarene. Da jeg studerte bahá'í-troen, begynte jeg å se at individet, ikke Gud, drar nytte av opplevelsen av bønn. Bønn var for vår skyld, ikke hans. Når det gjaldt hvem som trengte hva, hadde jeg sett i feil retning, oppover i stedet for innover. Nå begynte jeg å forstå hensikten med bønn – å se impulsen til å be som en naturlig en. Folk ber fordi de elsker Gud. Den skapte elsker Skaperen. Guds kjærlighet er overalt rundt oss, og bønn er et middel til å motta den. I boken "De skjulte ord"forklarte Bahá'u'lláh naturen til denne guddommelige kjærligheten: "Å Sønn av Væren! Elsk meg, så jeg kan elske deg. Hvis du ikke elsker meg, kan min kjærlighet på ingen måte nå deg. Vit dette, tjener." Å forstå hensikten med bønn var bare begynnelsen. Jeg begynte å be igjen, men nå var det ikke lenger de enkle leggetidsbønnene fra barndommen. På min trettende bursdag ga moren min meg en bahá'í-bønnebok, og jeg hadde snart memorert mange av dem gjennom konstant bruk. Nå valgte jeg et øyeblikk da ingen var hjemme, og leste bahá'í-bønnene på en kjærlig, meditativ måte. Jeg hadde mine favoritter: "O Gud! O Gud! Dette er en vingestekket fugl, og dens flukt er meget langsom. Hjelp den, så den kan fly mot lykkens og frelsens tinde, vinge sin vei med den største glede og fryd gjennom det uendelige himmelrom, istemme sin melodi i ditt Høyeste Navn i alle egner, fryde ørene med denne kallen og gjøre øynene strålende ved synet av ledelsens tegn! Å Gud! Å Gud! Dette er en fugl med brukket vinger, og hans flukt er svært langsom – hjelp ham slik at han kan fly mot høydepunktet av velstand og frelse, fly med den største glede og lykke gjennom det uendelige rommet, løft hans melodi i ditt høyeste navn i alle regioner, begeistre ørene med dette kallet, og lys opp øynene ved å beundre tegnene på veiledning." ⦁ Abdu'l-Baha, baha'i-bønner Etter hvert som jeg fortsatte å studere bahai-skriftene, ble bønn gradvis en viktig del av min livsstil. Jeg fant trøst, fred og forbindelse med Skaperen der. Jeg reserverte en del av hver dag til bønn og lesing fra Bahá'u'lláhs skrifter. Det var som vann for en tørst sjel: Den bønnefulle tilstanden er den beste av alle, for mennesket i en slik tilstand kommuniserer med Gud, spesielt når bønn fremmes privat og i tider når sinnet er fritt ... Bønn gir virkelig liv. – Abdu'l-Baha, fra en tavle til en individuell bahai. Jo mer jeg ba, jo mer innså jeg at bønn skaper et åndelig språk uten begrensninger i stavelsene og lydene i det talte ord – et hjertets språk snarere enn tungen. Bønn kommer innenfra i et forsøk på å kommunisere med Gud, det er mer enn ord, det er en åndelig holdning. Den oppriktige følelsen av kjærlighet til Gud i hjertet, det stille minnet om Hans gavmildhet, og tanken på takknemlighet for Hans barmhjertighet er alle aspekter av bønn. Bahá'u'lláh avslører at alle de ulike nivåene vi forsøker å kommunisere med Gud på, er gyldige, enten bønnen finnes på leppene til noen som priser sin Skaper, i de åndelige og mentale holdningene vi utvikler gjennom livet, i vårt arbeid og i våre kreative bestrebelser, eller i kjærligheten og uselviske tjenesten vi gir andre. Vi har alle muligheten og privilegiet til å bruke disse formene for bønn for å knytte oss til en større og vakrere virkelighet. Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/purpose-power-prayer-meditation/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Bahá'í tilhører verdens nyeste store tro, grunnlagt av Bahá'u'lláh, en persisk mystiker, profet og fange fra 1800-tallet som lærte enheten mellom alle nasjoner, raser og religioner. Bahá'í-troen har en tendens til å spre sitt budskap forsiktig og stille, og likevel har den i løpet av de siste 150 årene blitt en av de mest utbredte religionene på jorden. De representerer alle nasjonaliteter, bakgrunner, etnisiteter, sosiale klasser og alle vakre farger i menneskeheten, og du har sannsynligvis bahaier som bor i ditt lokalsamfunn eller et sted i nærheten. Hvis du ser nøye etter, kan du kanskje til og med kjenne dem igjen – bahaier har som regel en tendens til lykke, prøver å ha et positivt, strålende og sunt syn på livet, og uttrykker sin kjærlighet til menneskeheten ved å engasjere seg i frivillig arbeid for barn, eldre og fattige. Bahá'íer gjør sitt ytterste for å eksemplifisere Bahá'u'lláhs åndelige lære, som kaller alle til å kjenne og elske Gud og føre en stadig fremadskridende sivilisasjon: "Han er en ekte baha'i som dag og natt streber etter å bevege seg langs menneskets vei, hvis kjære ønske er å leve og handle for å berike og opplyse verden; hvis inspirasjonskilde er essensen av guddommelig perfeksjon, hvis mål i livet er å oppføre seg slik at han er årsaken til uendelig fremgang." – Abdu'l-Baha Denne serien på ni korte essays forsøker å besvare to av de vanligste spørsmålene folk som møter bahai-læren stiller – hva betyr det å være bahá'í, og hvordan blir man det? #1 – Progressiv åpenbaring bahá'íer tror at alle grunnleggerne av verdens store trosretninger — inkludert Moses, Abraham, Kristus, Muhammad, Krishna, Buddha og nå Bahai'u'lláh — har dukket opp med jevne mellomrom gjennom historien for å skrive kapitlene i én stor religion. Sammen har disse manifestasjonene og profetene, sendt av et kjærlig Høyeste Vesen for å gjøre oss i stand til å søke svar på våre dypeste indre spørsmål, skapt et sekvensielt, sammenkoblet historisk mønster av mystiske og praktiske læresetninger som baha'iene kaller progressiv åpenbaring. Med andre ord ser bahaier hele det episke omfanget av religiøs åpenbaring og tro som ett enkelt system. I stedet for konkurrerende budskap fra ulike og motstridende budbringere, fokuserer bahaier på enheten mellom alle trosretninger, de felles budskapene fra grunnleggerne og den essensielle enheten i deres lære. Enkelt sagt tror bahaier at én Gud har gitt oss én kontinuerlig tro. Som lærere på en skole avslører grunnleggerne av verdens store trosretninger gradvis kunnskapen og innsikten menneskeheten trenger for å fortsette fremover. Denne enkle og likevel dype måten å se på religion på betyr at bahaier aksepterer alle de store trosretningene som legitime og sanne. Religion er én, lærte Bahá'u'lláh, åpenbart over tid av én kjærlig Gud gjennom en rekke guddommelige lærere. bahá'íer kommer fra kristne, muslimske, jødiske, buddhistiske, hinduistiske og alle andre religiøse tradisjoner; og baha'ier kommer også fra agnostiske, ateistiske og åndelige bakgrunner. Å bli bahá'í betyr å omfavne den ene troen som ikke avviser andre trosretninger. Bahá'u'lláh skrev: "Det grunnleggende formålet med Guds tro og Hans religion er å ivareta interessene og fremme menneskehetens enhet, samt å fremme kjærlighetens og fellesskapets ånd blant mennesker." – Bahá'u'lláhs skrifter Essensen av bahá'í-læren – kjærlighet, harmoni og fred – gjenspeiler det essensielle budskapet i alle åndelige sannheter. Baha'ier ønsker å spre kjærligheten og enheten Bahá'u'lláh beskriver, så bahá'í-samfunnet ønsker alle velkommen. Følg gjerne med i denne artikkelserien mens vi oppdager hvordan bahaier lever sine liv og hva det betyr å være bahai. Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/what-does-it-mean-to-be-a-bahai/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Det fant sted i Tyskland for første gang for 75 år siden. Verdensreligionsdagen har blitt feiret med støtte fra tyske baha'i-samfunn siden 1951. I etterkrigstiden var det gode grunner til dette. Trenger vi det fortsatt i dagens sterkt endrede verden? Den opprinnelige ideen kom fra bahaiene i USA, med intensjon om at så mange lokalsamfunn som mulig over hele landet skulle holde den regelmessig den tredje søndagen i januar. De første feiringene fant sted der 15. januar 1950. Allerede i 1951 ble han tatt opp av noen tyske bahá'í-samfunn søndag 21. januar. Den mest kjente er feiringen i Stuttgart. I baha'i-tidsskriftet «Sun of Truth» på den tiden rapporteres feiringer fra Berlin (Vest), Heidelberg, Karlsruhe, Wiesbaden og Esslingen fortsatt for 1951. Tidsskriftet nevner også at de samlede rapportene «vitner om entusiasmen og den dype erfaringen til deltakerne i feiringene. Det var interessant å merke seg hvordan alle tilgjengelige rapporter la vekt på det felles grunnlaget for å arbeide for fred, menneskets forvandling og fullkommenhet, felles troen på én Gud og den påfølgende forpliktelsen for alle.» På 60-tallet var det en pause mange steder. I januar 1971 fant et stort dialogarrangement sted med kjente religiøse representanter i München i det store auditoriet ved Ludwigs-Maximilians-universitetet i München. På 2000-tallet ble Verdens religionsdag gjenopplivet. I januar 2007 inviterte for eksempel bahai-samfunnet i Stuttgart folk til å delta med temaet «Verdensreligionenes bønner», med delstatshovedstaden som tok over patronatet. Det ble tatt opp igjen i 2025 i House of Devotion for Europe i Hofheim-Langenhain, slik det også var for 2026 søndag 18. januar som et interreligiøst bønnearrangement. Noen eksempler rundt om i verden fortjener ikke mindre oppmerksomhet: Det regionale baha'i-samfunnet i Halifax, Nova Scotia, Canada, feiret sin sjette årlige Verdensreligionsdag i Cathedral of All Saints i 2009. For å markere anledningen utstedte ordføreren og rådsmedlemmene i Halifax Regional Municipality en offisiell kunngjøring. Fra Afrika rapporteres det: I 2007, under et arrangement i anledning Verdensreligionsdagen til bystyret i Entebbe i Uganda, signerte religiøse ledere en felles erklæring om grunnleggelsen av «Entebbe Inter-Faith Coalition». I den forpliktet signatarene seg til "... å bruke religionens samlende kraft til å forankre i hjertene og sinnene til alle troende de grunnleggende sannheter og åndelige standarder som vår Skaper har etablert for å samle dem som medlemmer av én familie.» Siden Bahá'í-troen legger vekt på menneskeheten og dens nasjoner og religioner – i deres mangfold – virket dagen som et naturlig uttrykk og en forlengelse av denne tanken. Verdensreligionsdagen sprer seg sakte, men sikkert i mange land rundt om i verden, også med ulike formater. Den 20. januar 2007 ble Republikken Kongo det andre landet etter Sri Lanka (1985) til å utgi et frimerke til Verdensreligionsdagen. Det kongolesiske frimerket viser en globus omgitt av symboler fra elleve religioner og bærer den franske inskripsjonen (oversatt): «Gud er kilden til alle religioner». Etter et program for Verdensreligionens dag med mer enn 250 deltakere fra åtte religiøse samfunn, ble frimerkene og førstedagsomslagene solgt på stedet. Formålet med Verdensreligionsdagen i dag er å synliggjøre den grunnleggende harmonien mellom verdens religioner, som ofte skjules av historisk oppståtte konflikter. Det var ment å fremme deres solidaritet gjennom interreligiøse møter og å styrke ideen og idealet om verdensomspennende enhet i samlivet, som religioner kan bidra betydelig til. Selv om World Religion Day-arrangementer over hele verden fortsatt støttes eller samarrangeres av lokale medlemmer av bahai-samfunnet, organiseres et økende antall av disse arrangementene nå uavhengig av interreligiøse eller flerreligiøse foreninger. For eksempel ble feiringen av Verdensreligionsdagen i Tralee, Irland, organisert av en medlemsorganisasjon i Pax Christi International i Irland. Som en inspirerende idé med stor appell har Verdensreligionsdagen nå blitt selvopprettholdende mange steder – takket være initiativer fra engasjerte individer og institusjoner som deler en visjon om religiøs enhet og broderlig solidaritet. Vår konklusjon: I en verden med økende fremmedgjøring og splittelser trengs Verdensreligionsdagen i dag i 2026 – på sin 75-årsdag i Tyskland – mer enn noen gang, og ikke mindre i de fleste deler av verden. Dens betydning vil sannsynligvis øke i nær fremtid. Les mer på tysk og se bilder. https://www.perspektivenwechsel-blog.de/bahai-artikel/weltreligionstag Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Å delta på FN og sivilsamfunnsdialog om fredsbygging og sikkerhet var en dypt meningsfull opplevelse. I sitt tredje år organiseres dialogen av FN og sivilsamfunnsorganisasjoner for å muliggjøre bedre kommunikasjon mellom FN og grasrotaktører som tar tak i ulike sosiale behov. Å være i ett rom med mennesker fra alle verdens regioner—Afrika, Midtøsten, Europa, Afghanistan, Ukraina og utover—skapte et sterkt bilde av en «liten verden» samlet med et felles ønske om fred. Det ble klart for meg at tørsten etter fred er universell. Selv om betydningen kan variere fra kontekst til sammenheng, forener det kollektive ønsket om å komme forbi konflikt og usikkerhet menneskeheten. Som ung person opprinnelig fra Jemen, nå bosatt i Luxembourg, har livet mitt blitt formet av å bevege meg mellom ulike virkeligheter. Jeg lærte tidlig at tjeneste, verdighet og håp kan vare selv under de vanskeligste omstendigheter. Å delta som ungdomsdelegat for Bahá'í internasjonale samfunn i denne FN-dialogen var både en ære og et ansvar, spesielt å være vitne til andre unge fra Jemen som hever stemmen, engasjerer seg gjennomtenkt og uttrykker håp om at de kan bidra til å forme beslutninger som søker fred og velferd for sine lokalsamfunn. Jeg ble spesielt rørt av fokuset på ungdomsengasjement. Å høre ungdom, spesielt fra Jemen som meg selv, snakke om sine ambisjoner om å bli inkludert i beslutningsmiljøer, var både inspirerende og forankrende. Den fremhevet det enorme potensialet unge mennesker har når de får muligheter til å bidra meningsfullt til å forme sine samfunn. Dialogen bød også på smågruppediskusjoner som tillot mer fokusert utveksling. Disse rommene la vekt på viktigheten av lytting, gjensidig respekt og å gi stemme til ulike perspektiver. Når jeg reflekterer over denne opplevelsen, ble jeg minnet om ordene til ʻAbdu'l-Bahá, leder for Bahá'í-troen i første del av 1900-tallet: at «Det viktigste prinsippet i guddommelig filosofi er enheten i menneskehetens verden, menneskehetens enhet, båndet som forbinder øst og vest, kjærlighetens bånd som blander menneskehjerter.» Denne enhetsånden var merkbar gjennom hele FN-CSO-dialogen, selv om deltakerne brakte inn ulike realiteter, utfordringer og perspektiver i samtalen. Selv om det å navigere diskusjonene bød på noen utfordringer, forsterket det å være til stede i slike rom viktigheten av kontinuerlig læring og engasjement. Alt i alt føltes dialogen som et oppriktig steg mot å legge grunnlag for fred som går utover teori og berører levde realiteter. Det var en ære å delta som delegat for Bahá'í International Community, å observere hvordan fredsbegrepet utforskes i multilaterale rom, og å føle oss trygge på at vi ikke er alene om å tjene menneskeheten. Jeg dro derfra med en fornyet følelse av ansvar, håp og en dypere takknemlighet for hvilken rolle slike dialoger kan spille i å fremme forståelse og kollektiv handling. Les mer på engelsk. https://www.bic.org/perspectives/foundations-peace-go-beyond-theory FN og sivilsamfunnsdialog om fredsbygging og sikkerhet https://www.un.org/peacebuilding/content/cso-un-dialogue-2025 Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

En ny film med tittelen «Expressions of Equality in the Family» utforsker hvordan prinsippet om likhet omformer livsmønstre blant flere familier i New Delhi. Gjennom erfaringene til flere familier i nabolagene rundt Bahá'í-templet i New Delhi, reflekterer filmen over hvordan prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn gradvis omformer mønstrene i familielivet. Dokumentaren undersøker hvordan familier revurderer lenge holdte antakelser om ansvar, beslutningstaking og naturen av gjensidig støtte. Den berører temaer som praksisen med rådslagning i ekteskapet, utdanning av jenter, og hvordan familier overskrider barrierer av kaste og tradisjon gjennom en økende erkjennelse av menneskehetens essensielle enhet. I en families beretning beskrives uttrykket for likhet ikke som et fast utfall, men som noe som er fremmet gjennom år med felles beslutninger om utdanning, arbeid og hvordan man kan harmonisere profesjonelle ambisjoner med å oppdra en familie – ofte krevende tålmodighet, forståelse og fleksibilitet. Når han reflekterer over denne opplevelsen, forklarer Asif, et av familiemedlemmene: "Det er viktig at vi ikke tar beslutninger uten å rådføre oss med hverandre, for når vi snakker om likestilling, deltar vi i rådslagningene sammen." Det som kommer frem, er et portrett av familier som streber etter å tilføre dagliglivet åndelige prinsipper, ikke gjennom dramatiske gester, men gjennom gradvise endringer i hvordan medlemmene forholder seg til hverandre og bidrar til å forbedre sine lokalsamfunn. «Uttrykk for likhet i familien» er en av en voksende samling ressurser om Bahai.org som dokumenterer innsats for å omsette bahá'í-lære til handling. Den Bahai.org nettsiden utforsker troen og skriftene til Bahá'í-troen og presenterer erfaringene til dem over hele verden som, inspirert av Bahá'u'lláhs visjon, streber etter å bidra til samfunnets forbedring. Nettstedet har detaljerte seksjoner om hva bahá'íer tror på og hva bahá'íer gjør, samt et omfattende Bahá'í-referansebibliotek, noe som gjør det til en verdifull ressurs for dem som søker informasjon om bahá'í-troen. I tillegg til Bahai.org kan filmen sees på YouTube, Instagram og Facebook. Les mer på engelsk. https://news.bahai.org/story/1844/short-film-expressions-of-equality-in-the-family Se videoen. https://youtu.be/zUxDS7JsQ3QTa gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Når vi lever i kulturer som i økende grad insisterer på utelukkende materielle oppfatninger av virkeligheten, blir vi bare definert som materielle vesener, og den begrensede definisjonen ekskluderer en stor del av vår menneskelige virkelighet. Ja, vi har alle en fysisk kropp, og vi eksisterer alle i en materialistisk matrise av fysisk virkelighet – men som bahá'í-læren påpeker, beskriver disse fakta bare ett element av vår doble menneskelige natur: Mennesket har to krefter; og hans utvikling, to aspekter. En makt er forbundet med den materielle verden, og ved den er han i stand til materiell fremgang. Den andre kraften er åndelig, og gjennom dens utvikling vekkes hans indre, potensielle natur. Disse kreftene er som to vinger. Begge må utvikles, for det er umulig å fly med en vinge. Lovet være Gud! Materielle fremskritt har vært tydelige i verden, men det er behov for åndelig fremgang i samme proporsjoner. Materialister tror at den eneste sanne virkeligheten er den konkrete fysiske verden som oppfattes av våre fem materielle sanser. Hvis jeg ikke kan ta på den, se den, høre den, smake på den eller føle den, hevder materialistene, eksisterer den egentlig ikke. De med en åndelig orientering tror at noe mer eksisterer - at denne materielle verden ganske enkelt gjenspeiler den mer virkelige, ikke-håndgripelige åndelige verden. Det åndelige synet på virkeligheten antyder at ingen virkelig eller varig forandring kan skje i det ytre fysiske riket med mindre det skjer en tilsvarende endring i den indre åndelige tilstanden. Sannhet, godhet og skjønnhet: Hva er de? Fordi sannhet, godhet og skjønnhet har blitt tolket som bare materielle realiteter, har vi et forvrengt syn på hvem vi er og hva vi bør bli. Mange av oss blir fanget i det verdensbildet og synes det er vanskelig å frigjøre oss fra dets grep. Imidlertid er vi også åndelige vesener hvis essensielle virkelighet er det noen kaller sjelen og andre kaller bevissthet. Denne ikke-materielle, ikke-håndgripelige, abstrakte virkeligheten gir sann mening til livet som vår essensielle og udødelige virkelighet. Fordi vi har forsømt dette aspektet av oss selv, har det forsvunnet og blitt brakt til taushet av de vedvarende og insisterende kravene til vår fysiske virkelighet. Sannhet, godhet og skjønnhet kan finnes i en viss begrenset grad i den fysiske verden - men deres sannere og fyldigere uttrykk kan bare oppleves av sinnet og sjelen. Ekte, varig lykke og velvære kan best finnes i åndelige sysler. Men åndelige sysler kan også bli villedet av overtro, fanatisme, dogmatisme og forfengelige forestillinger. Spørsmålet blir da: Hvordan kan vi skjelne sannhet fra løgn og godt fra ondt? Vitenskap, religion og tidsaldres akkumulerte kunnskap kan kaste lys over dette spørsmålet. Vi har blitt utstyrt med fornuft og evnen til å undersøke virkeligheten selv – noe som betyr at vi har en forpliktelse til å gjøre det etter beste evne. I vår tid, når vi kan ha tilgang til denne kunnskapen, skulle vi strebe etter å tilegne oss den. Vi må gradvis utvikle vår og andres evner til å vite, elske og søke sannhet, godhet og skjønnhet. Vi må utdanne og heve oss selv for å være verdige til denne oppgaven, reise oss for å regenerere og forynge oss selv og vår verden. Ved gradvis å transformere karakterene våre, skaper vi, litt etter litt og dag for dag, en bedre verden. Som Bahá'u'lláh åpenbarte: «Forbedring av verden kan oppnås ved rene og gode gjerninger, ved prisverdig og sømmelig oppførsel.» Når vi lærer å veie alle saker i fornuftens balanse, ved å bruke både sann vitenskap og religion som våre veiledere, kan vi overvinne misoppfatningene og usannhetene som forblir uundersøkt i våre trossystemer og beskytte oss mot vår tids fordommer og misoppfatninger. Ved å strebe etter å få innsikt med oppriktige og opphøyde motiver, kan vi fjerne slørene som hindrer oss i å erkjenne virkeligheten og gjøre godt. Vår forståelse av samfunnet vårt er begrenset og feilaktig, og bare ved å erkjenne dette faktum er vi i stand til å gjøre opp for oss og forbedre oss. Våre to naturer Bahá'u'lláh skrev at «Intet menneske, uansett hvor skarp hans oppfatning er, kan noensinne håpe på å nå de høyder som den guddommelige leges visdom og forståelse har nådd.» Hvem er de «guddommelige legene?» Bahá'í-læren sier at de er profeter og budbringere sendt til menneskeheten av en kjærlig Skaper. Bahá'u'lláh, som bahá'íer betrakter som den guddommelige legen for vår tid, forklarte at vi har to naturer: en materiell eller lavere natur, som vi alle ser og opplever direkte, og en åndelig, indre eller høyere natur, som utgjør vår sanne identitet. Hensikten med vårt liv, sier bahá'í-læren, er å utvikle vår høyere åndelige natur. Vi gjør dette delvis ved å mestre vår lavere natur ved å kultivere kreftene til vår høyere natur. Når vi følger den åndelige veiledningen til den guddommelige legen, kan det frigjøre oss fra de skadelige begrensningene og tilbøyelighetene i vår lavere natur, som holder oss fra sann helse og velvære. Akkurat som en verdslig lege kan hjelpe utviklingen av en sunn kropp, og akkurat som en sunn kropp krever at vi følger visse lover og praksiser, gir også den guddommelige legen de lover og prinsipper som er nødvendige for sunn åndelig utvikling. Det er vårt valg om vi vil følge denne dype åndelige veiledningen. Vi, og de rundt oss, bærer konsekvensene av våre valg, både positive og negative. Fordi vi lever i åndelig usunne omgivelser, må vi beskytte oss mot smitten som omgir oss, som usannheter, hat, fordommer og urettferdighet. Dette betyr å utvikle sunne åndelige kropper fylt med sannhet, kjærlighet og rettferdighet. Når vi bestreber oss på å følge læren til den allvitende legen, kan vi finne vårt sanne jeg og leve lykkelige og produktive liv. Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/spiritual-and-material-reality-whats-the-difference/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Planeten er allerede godt inne i en klimakrise som påfører raskt økende kostnader: økonomiske, sosiale og miljømessige, på et stadig mer sårbart globalt menneskesystem. Vi er fullstendig sammenkoblet gjennom teknologi og handel uten noen tilsvarende effektiv global styring. Den trettiende partskonferansen til FNs rammekonvensjon om klimaendringer (COP30) i Belém, Brasil, 10.–22. november 2025, illustrerer tydelig den nåværende lammelsen vi står overfor mellom to ytterpunkter: å beskytte business as usual for dem med rikdom og makt, eller å gjøre en rask omstilling i styringen for å samsvare med denne nye globale virkeligheten om at vi er én menneskelig familie. Planeten forteller oss at det ikke er tid å miste. Ekstreme værhendelser og tilhørende konsekvenser: stormer, flom, tørke, ekstrem varme, skogbranner, jordskred, stigende hav, døende korallrev, kollapsende biologisk mangfold osv. undergraver planetens livsopprettholdende kapasitet til å dekke våre mest grunnleggende behov. Vi overskrider allerede noen vippepunkter hvor positive tilbakemeldinger akseler en irreversibel nedgang. Vitenskapen sier at vi umiddelbart må snu kursen, og vi har bare et tiår før vår fremtidige velferd vil bli truet og kostnadene for å tilpasse seg vil øke betydelig, ifølge noen anslag opptil halvparten av verdens BNP i tiårene som kommer. Utslippene av klimagasser må halveres innen 2030 sammenlignet med 2010-nivåene, og nå netto null innen midten av århundret. Ambisjoner på COP30 Med tretti års forpliktelser og løfter bak seg, hadde COP30 som mål å være den handlingen COP fokuserte på gjennomføring. Dette vil inkludere sterkere nasjonale utslippsreduksjonsplaner, måter å håndtere klimarelaterte handelskonflikter på, og økt økonomisk støtte til fattigere land. Gitt hvor viktig det er å holde 1,5°C innen rekkevidde, var en Global Stocktake ment å bygge bro over kløften mellom kuttene i karbonutslipp som trengs og de som er lovet. Dette betydde å styrke de svake nasjonalt bestemte bidragene (NDC) som kreves av Parisavtalen, nå som vi allerede har overskredet 1,5°C-terskelen. Et verktøy var å være en Transition Away from Fossil Fuels (TAFF)-veikart. Mer enn 80 land fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Stillehavet slo seg sammen med EU-medlemsland og Storbritannia for å kreve en klar plan for utfasing av fossile brensler. Ved å bygge tillit til klimafinansiering, var håpet at pengene skulle flyte. Et globalt mål for tilpasning var å gi en rettferdig overgang for å løfte lokalsamfunn i stedet for å øke ulikheten. Rettferdighet skulle være utgangspunktet, ikke en ettertanke. Urfolk håpet på direkte deltakelse i forhandlingene, slik som allerede er avtalt i Konvensjonen om biologisk mangfold. Et ukelangt parallelt «folkets toppmøte» i Amazonasbyen samlet 70 000 mennesker, inkludert 23 000 registrerte deltakere fra mer enn 65 land. Den krevde en slutt på privatisering, kommersialisering og finansialisering av fellesgoder og offentlige tjenester som direkte motsier folkelige interesser. Den anerkjente luft, skoger, vann, land, mineraler og energikilder som «folkets fellesgoder» og krevde avgrensning og beskyttelse av urfolks land og territorier, med slutt på avskoging. Den fremmet gjennomføringen av folkelig agrarreform og agroøkologi, kampen mot miljørasisme og bygging av rettferdige byer og levende perifere gjennom gjennomføring av miljøpolitikk og løsninger. Disse håpene var langt fra forhandlernes interesser. COP30 leverte en avtale, men ikke den verden trengte. Resultater fra COP30 Resultatene fra COP30 lå langt under disse forventningene. Selv om samtalene nærmet seg sammenbrudd, førte de til slutt til en avtale som viste at multilateralt samarbeid mellom 194 stater kan fungere selv i en verden i geopolitisk uro. Men den siste teksten nevnte ikke fossile brensler. Når det gjelder utslippsgapet, ble kun svakere tiltak vedtatt, med et «akselerator»-program for å dekke underskuddet som vil rapporteres tilbake på neste års COP. Et steg fremover var å gå med på å tredoble tilpasningsfinansieringen til 120 milliarder dollar i året innen 2035, fem år senere enn opprinnelig planlagt. Det var enighet om driftsprosedyrene for Loss and Damage Fund. Havet ble endelig anerkjent som en viktig del av klimaløsninger, sentralt for klimatiltak, tilpasning og stabilisering. Et betydelig fremskritt var avtalen om en rettferdig overgangsmekanisme, hvis formål vil være å styrke internasjonalt samarbeid, teknisk bistand, kapasitetsbygging og kunnskapsdeling, samt muliggjøre rettferdige, inkluderende og rettferdige overganger. Denne planen, som alle nasjoner er enige om, vil sikre at overgangen til en grønn økonomi over hele verden skjer rettferdig og beskytter rettighetene til alle mennesker, inkludert arbeidere, kvinner og urfolk, men uten finansiering. Den vil inkludere en permanent institusjonell ordning under UNFCCC for å støtte land i deres arbeid mot en overgang bort fra fossile brensler. På den annen side ble bestemmelser om utnyttelse av «kritiske mineraler» blokkert av Kina og Russland. Fossilbrenselstatene og industrilobbyistene brukte konsensusregelen til å blokkere essensielle handlinger og ambisjoner som kunne skade deres interesser. COP-presidentskapet var forpliktet til å foreslå tiltak utenfor COP-rammen for å tillate villige land å fortsette fremdriften. For å gjøre dette kunngjorde COP-presidenten to veikart, ett for å få slutt på avskoging og ett for å gå bort fra fossile brensler på en rettferdig, ordnet og rimelig måte. Disse er imidlertid ikke en del av FN-prosessen, og støttes derfor ikke av alle de 195 landene. Likevel, med rundt 90 land som støtter begge, er det håp om at de kan bidra til å drive handlingen fremover. En planlagt første konferanse om utfasing av fossile brensler er planlagt å finne sted i Colombia neste april. Til tross for at de møttes i Amazonas, nevner den siste teksten bare én gang regnskoger i innledningen. Et veikart for å få slutt på avskoging ble stoppet fordi det var knyttet til et veikart for å avslutte avhengigheten av fossile brensler, som ble blokkert av Saudi-Arabia og andre oljeproduserende land i Midtøsten. Den brasilianske regjeringen kunngjorde opprettelsen av et Tropical Forests Forever Facility (TFFF), et investeringsfond som skal betale nasjoner for å holde trær stående. Over 35 finansieringskilder ved COP30 forpliktet seg til 1,8 milliarder USD for å fremme land- og skogbesittelse for urfolk, afro-etterkommere og lokalsamfunn—og anerkjenner at effektiv klimahandling starter med dem som beskytter disse områdene. Brasil kunngjorde også opprettelsen av ti nye urfolksområder, noe som markerte en betydelig seier for urfolksgrupper. Tyrkia vil være vertskap for COP31 neste år i Antalya, med Australia som leder de faktiske forhandlingene. Dette kan innebære et arrangement på en stillehavsøy før toppmøtet for å love penger til et fond for Stillehavets motstandskraft. Ekstrem polarisering Disse svake resultatene knuste så mye innsats og håp. Klimakatastrofen vil ikke vente, og hver forsinkelse betyr mer miljøødeleggelse og menneskelig lidelse. Den ubøyelige motstanden fra Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Russland og India mot ethvert språk om overgangen fra fossile brensler (som alle land ble enige om på COP for to år siden) avslører en stadig mer bitter konflikt i kjernen av global klimapolitikk. Det er mellom dem som aksepterer det vitenskapelige faktum at for å håndtere klimaendringer må verden raskt trappe seg ut av fossile brensler; og de som aktivt motsetter seg dette i jakten på sine kortsiktige energiinteresser. De er under kontroll av fossile land, og selskaper som hadde 600 lobbyister til stede i Belém. Det er nå i økende grad anerkjent at kapitalisme og nasjonalisme, som prioriterer profitt og makt over felles beste, er hovedårsakene til den økende klimakrisen. Nektelsen av å tillate noen omtale av fossile brensler, til tross for at 82 land fra hele verden har gått sammen om å støtte en veikart for overgangen bort fra dem, viser hvor stort gapet er. Disse inkluderer små øystater, som eksistensielt trues av stigende havnivå og sterkere stormer. For dem er det en ekstrem urettferdighet. De førte til Den internasjonale domstolens avgjørelse tidligere i år om at land har en forpliktelse til å tilpasse sine retningslinjer til Parisavtalens mål om å begrense utslippene til 1,5°C. Dette er en juridisk målestokk, og land svikter sine juridiske plikter. Uten en forpliktelse til full og rettferdig utfasing av fossile brensler og tilstrekkelig offentlig klimafinansiering, ignorerer denne COP30-avtalen loven. Vi må nå reformere UNFCCC og fjerne konsensusregelen for å tillate flertallsstemming, slik at det globale flertallet kan handle, og også innføre regler for interessekonflikt. For å møte behovet for en form for multilateralt mekanisme, finnes det et initiativ for en ikke-spredningsavtale om fossile brensler, som samler nasjoner, urfolk, sivilsamfunnsaktører og andre for å utarbeide en traktat. Simon Stiell, FNs klimaendringsutøvende sekretær, ga ut en skriftlig uttalelse der han reflekterte over resultatet av samtalene: "Vi visste at denne COP ville finne sted i stormfulle politiske farvann. Fornektelse, splittelse og geopolitikk har gitt internasjonalt samarbeid noen harde slag i år. Men venner, COP30 viste at klimasamarbeidet lever og virker, og holder menneskeheten i kampen for en levelig planet, med en fast besluttsomhet om å holde 1,5°C innen rekkevidde. Jeg sier ikke at vi vinner klimakampen. Men vi er utvilsomt fortsatt i det, og vi kjemper tilbake.... For første gang sa 194 nasjoner i kor: '... Den globale overgangen til lave klimagassutslipp og klimamotstandskraft er irreversibel og fremtidens trend.» Dette er et politisk og markedsmessig signal som ikke kan ignoreres.» Les mer på engelsk. https://globalgovernanceforum.org/confrontation-belem-climate-future-cop30/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Planeten er allerede godt inne i en klimakrise som påfører raskt økende kostnader: økonomiske, sosiale og miljømessige, på et stadig mer sårbart globalt system. Vi er fullstendig sammenkoblet gjennom teknologi og handel uten noen tilsvarende effektiv global styring. Den trettiende partskonferansen til FNs rammekonvensjon om klimaendringer (COP30) i Belém, Brasil, 10.–22. november 2025, illustrerer tydelig den nåværende lammelsen vi står overfor mellom to ytterpunkter: å beskytte business as usual for dem med rikdom og makt, eller å gjøre en rask omstilling i styringen for å samsvare med denne nye globale virkeligheten om at vi er én menneskelig familie. Planeten forteller oss at det ikke er tid å miste. Ekstreme værhendelser og tilhørende konsekvenser: stormer, flom, tørke, ekstrem varme, skogbranner, jordskred, stigende hav, døende korallrev, kollapsende biologisk mangfold osv. undergraver planetens livsopprettholdende kapasitet til å dekke våre mest grunnleggende behov. Vi overskrider allerede noen vippepunkter hvor positive tilbakemeldinger akseler en irreversibel nedgang. Vitenskapen sier at vi umiddelbart må snu kursen, og vi har bare et tiår før vår fremtidige velferd vil bli truet og kostnadene for å tilpasse seg vil øke betydelig, ifølge noen anslag opptil halvparten av verdens BNP i tiårene som kommer. Utslippene av klimagasser må halveres innen 2030 sammenlignet med 2010-nivåene, og nå netto null innen midten av århundret. AMBISJONER PÅ COP30 Med tretti års forpliktelser og løfter bak seg, hadde COP30 som mål å være den handlingen COP fokuserte på gjennomføring. Dette vil inkludere sterkere nasjonale utslippsreduksjonsplaner, måter å håndtere klimarelaterte handelskonflikter på, og økt økonomisk støtte til fattigere land. Gitt hvor viktig det er å holde 1,5°C innen rekkevidde, var en Global Stocktake ment å bygge bro over kløften mellom kuttene i karbonutslipp som trengs og de som er lovet. Dette betydde å styrke de svake nasjonalt bestemte bidragene (NDC) som kreves av Parisavtalen, nå som vi allerede har overskredet 1,5°C-terskelen. Et verktøy var å være en Transition Away from Fossil Fuels (TAFF)-veikart. Mer enn 80 land fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Stillehavet slo seg sammen med EU-medlemsland og Storbritannia for å kreve en klar plan for utfasing av fossile brensler. Ved å bygge tillit til klimafinansiering, var håpet at pengene skulle flyte. Et globalt mål for tilpasning var å gi en rettferdig overgang for å løfte lokalsamfunn i stedet for å forsterke ulikheten. Rettferdighet skulle være utgangspunktet, ikke en ettertanke. Urfolk håpet på direkte deltakelse i forhandlingene, slik som allerede er avtalt i Konvensjonen om biologisk mangfold. Et ukelangt parallelt «folkets toppmøte» i Amazonasbyen samlet 70 000 mennesker, inkludert 23 000 registrerte deltakere fra mer enn 65 land. Den krevde en slutt på privatisering, kommersialisering og finansialisering av fellesgoder og offentlige tjenester som direkte motsier folkelige interesser. Den anerkjente luft, skoger, vann, land, mineraler og energikilder som «folkets fellesgoder», og krevde avgrensning og beskyttelse av urfolks land og territorier, med en slutt på avskoging. Den fremmet gjennomføringen av folkelig agrarreform og agroøkologi, kampen mot miljørasisme og bygging av rettferdige byer og levende perifere gjennom gjennomføring av miljøpolitikk og løsninger. Disse håpene var langt fra forhandlernes interesser. RESULTATER AV COP30 Resultatene fra COP30 lå langt under disse forventningene. Selv om samtalene nærmet seg sammenbrudd, førte de til slutt til en avtale som viste at multilateralt samarbeid mellom 194 stater kan fungere selv i en verden i geopolitisk uro. Men den siste teksten nevnte ikke fossile brensler. Når det gjelder utslippsgapet, ble kun svakere tiltak vedtatt, med et «akselerator»-program for å dekke underskuddet som vil rapporteres tilbake på neste års COP. Et steg fremover var å gå med på å tredoble finansieringen for tilpasning til 120 milliarder dollar i året innen 2035, fem år senere enn opprinnelig planlagt. Det var enighet om driftsprosedyrene for Loss and Damage Fund. Havet ble endelig anerkjent som en viktig del av klimaløsninger, sentralt for klimatiltak, tilpasning og stabilisering. Et betydelig fremskritt var avtalen om en rettferdig overgangsmekanisme, hvis formål vil være å styrke internasjonalt samarbeid, teknisk bistand, kapasitetsbygging og kunnskapsdeling, samt muliggjøre rettferdige, inkluderende og rettferdige overganger. Denne planen, som alle nasjoner er enige om, vil sikre at overgangen til en grønn økonomi over hele verden skjer rettferdig og beskytter rettighetene til alle mennesker, inkludert arbeidere, kvinner og urfolk, men uten finansiering. Den vil inkludere en permanent institusjonell ordning under UNFCCC for å støtte land i deres arbeid mot en overgang bort fra fossile brensler. På den annen side ble bestemmelser om utnyttelse av «kritiske mineraler» blokkert av Kina og Russland. Fossilbrenselstatene og industrilobbyistene brukte konsensusregelen til å blokkere essensielle handlinger og ambisjoner som kunne skade deres interesser. COP-presidentskapet var forpliktet til å foreslå tiltak utenfor COP-rammen for å tillate villige land å fortsette fremdriften. For å gjøre dette kunngjorde COP-presidenten to veikart, ett for å få slutt på avskoging og ett for å gå bort fra fossile brensler på en rettferdig, ordnet og rimelig måte. Disse er imidlertid ikke en del av FN-prosessen, og støttes derfor ikke av alle de 195 landene. Likevel, med rundt 90 land som støtter begge, er det håp om at de kan bidra til å drive handlingen fremover. En planlagt første konferanse om utfasing av fossile brensler er planlagt å finne sted i Colombia neste april. Til tross for at de møttes i Amazonas, nevner den siste teksten bare én gang regnskoger i innledningen. Et veikart for å få slutt på avskoging ble stoppet fordi det var knyttet til et veikart for å avslutte avhengigheten av fossile brensler, som ble blokkert av Saudi-Arabia og andre oljeproduserende land i Midtøsten. Den brasilianske regjeringen kunngjorde opprettelsen av et Tropical Forests Forever Facility (TFFF), et investeringsfond som skal betale nasjoner for å holde trær stående. Det er et løfte om å intensivere strategier for forebygging av skogbranner som respons på rekordstore tap av tropisk skog og økende brannrisiko drevet av klimaendringer, ved bruk av lokalsamfunnsbaserte tilnærminger, med fornyet fokus på forebygging fremfor kun nødhjelp. Innsatsen vil inkludere grenseoverskridende samarbeid, økt finansiering og formell anerkjennelse av den avgjørende rollen lokale og urfolkssamfunn har i å håndtere og forebygge skogbranner. Over 35 finansieringskilder ved COP30 forpliktet seg til 1,8 milliarder USD for å fremme land- og skogbesittelse for urfolk, afro-etterkommere og lokalsamfunn—og anerkjenner at effektiv klimahandling starter med dem som beskytter disse områdene. Brasil kunngjorde også opprettelsen av ti nye urfolksområder, noe som markerte en betydelig seier for urfolksgrupper. Tyrkia vil være vertskap for COP31 neste år i Antalya, med Australia som leder de faktiske forhandlingene. Dette kan innebære et arrangement på en stillehavsøy før toppmøtet for å love penger til et fond for Stillehavets motstandskraft. EKSTREM POLARISERING Disse svake resultatene knuste så mye innsats og håp. Klimakatastrofen vil ikke vente, og hver forsinkelse betyr mer miljøødeleggelse og menneskelig lidelse. Den ubøyelige motstanden fra Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Russland og India mot ethvert språk om overgangen fra fossile brensler (som alle land ble enige om på COP for to år siden) avslører en stadig mer bitter konflikt i kjernen av global klimapolitikk. Det er mellom dem som aksepterer det vitenskapelige faktum at for å håndtere klimaendringer må verden raskt trappe seg ut av fossile brensler; og de som aktivt motsetter seg dette i jakten på sine kortsiktige energiinteresser. De er under kontroll av fossile drivstoffstater og selskaper som hadde 1 602 lobbyister til stede i Belém. Det er nå i økende grad anerkjent at kapitalisme og nasjonalisme, som prioriterer profitt og makt over felles beste, er hovedårsakene til den økende klimakrisen. Nektelsen av å tillate noen omtale av fossile brensler, til tross for at 82 land fra hele verden har gått sammen om å støtte en veikart for overgangen bort fra dem, viser hvor stort gapet er. Disse inkluderer små øystater, som eksistensielt trues av stigende havnivå og sterkere stormer. For dem er det en ekstrem urettferdighet. De førte til Den internasjonale domstolens avgjørelse tidligere i år om at land har en forpliktelse til å tilpasse sine retningslinjer til Parisavtalens mål om å begrense utslippene til 1,5°C. Dette er en juridisk målestokk, og land svikter sine juridiske plikter. Uten en forpliktelse til full og rettferdig utfasing av fossile brensler og tilstrekkelig offentlig klimafinansiering, ignorerer denne COP30-avtalen loven. Vi må nå reformere UNFCCC og fjerne konsensusregelen for å tillate flertallsstemming, slik at det globale flertallet kan handle, og også innføre regler for interessekonflikt. For å møte behovet for en form for multilateralt mekanisme, finnes det et initiativ for en ikke-spredningsavtale om fossile brensler, som samler nasjoner, urfolk, sivilsamfunnsaktører og andre for å utarbeide en traktat. Simon Stiell, FNs generalsekretær for klimaendringer, ga ut en skriftlig uttalelse der han reflekterte over resultatet av samtalene: «Vi visste at denne COP ville finne sted i stormfulle politiske farvann. Fornektelse, splittelse og geopolitikk har gitt internasjonalt samarbeid noen harde slag i år. Men venner, COP30 viste at klimasamarbeidet lever og virker, og holder menneskeheten i kampen for en levelig planet, med en fast besluttsomhet om å holde 1,5°C innen rekkevidde. Jeg sier ikke at vi vinner klimakampen. Men vi er utvilsomt fortsatt i det, og vi kjemper tilbake.... For første gang sa 194 nasjoner i kor: '... Den globale overgangen til lave klimagassutslipp og klimamotstandskraft er irreversibel og fremtidens trend.» Dette er et politisk og markedsmessig signal som ikke kan ignoreres.» Les mer på engelsk. https://iefworld.org/index.php/Dahl_COP30 Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Denne sommeren markerte en betydelig milepæl i veksten av Institute for Studies in Global Prosperity (ISGP) sine utdanningsprogrammer i Canada, da landet arrangerte sitt første dedikerte masterseminar og åpnet et andre bachelorseminar i British Columbia. Disse utviklingene gjenspeiler ISGPs pågående innsats for å følge unge mennesker i deres søken etter kunnskap og tjeneste, og for å øke tilgangen til utdanningsrom som hjelper dem å leve ghymeningsfulle liv. Etablert i 1999, er Institute for Studies in Global Prosperity en utdannings- og forskningsorganisasjon dedikert til å utforske konsepter og prosesser som gir form til menneskehetens søken etter global fred og velstand. I nesten to tiår har det tilbudt årlige seminarer for bachelorstudenter i Canada som hjelper dem å nærme seg utdanningen på en måte som orienterer dem i samfunnets tjeneste gjennom akademiske studier, yrker og yrker. Som svar på en økende ungdomsbefolkning som ønsker å delta i slike miljøer, har ISGP gradvis utvidet sin kapasitet til å tilby seminarer for bachelorstudenter. I 2022 satte de i gang en plan om å doble antall seminarer i landet gjennom en lokaliseringsstrategi for å bringe ISGPs utdanningsprogrammer nærmere grasrota i lokalsamfunnene. Dette målet ble overgått av den nylige lanseringen av et nytt seminar i British Columbia, som bringer det totale antallet seminarer fra tre til syv. I 2025 ønsket bachelorseminaret velkommen 331 deltakere i Canada. Ifølge Ashraf Rushdy, nasjonal koordinator, «var målet at innen april 2026 skulle alle ungdommer i Canada som oppnådde kvalifisering, få mulighet til å delta.» ISGP-seminarene varer vanligvis i 10 dager. De trekker på vitenskap og religion som to komplementære kunnskapssystemer som kaster lys over utfordringer menneskeheten står overfor. På hvert seminar studerer deltakerne materiell om viktigheten av å engasjere seg i handling og diskurser rettet mot sosial endring, og de reflekterer over tanker og handlinger som er nyttige for å bidra til samfunnets forbedring. Nadia Safari, en andreårsstudent som deltok på seminaret i år, reflekterte: «Vi studerer ideer som utfordrer oss til å se utover oss selv.» Nadia fortsatte: «Samtidig oppfordres vi til å reflektere over vår egen tjenestevei og hvordan vi kan gjøre en forskjell i våre lokalsamfunn.» Jacky Fu, en nyutdannet som deltok på seminaret i år, delte hvordan materialene hjelper deltakerne med å utforske elementene i et konseptuelt rammeverk som støtter samfunnets fremgang. "Uten en solid forståelse av det grunnleggende rammeverket vi opererer under som individer, er det lett for oss å bli revet med av samfunnets overveldende krefter og tjene formålene til ulike sosiale systemer som avviker fra prinsippene vi tror på. Disse seminarene er en mulighet for oss til å analysere og lære om både prinsippene og kreftene som påvirker livene og beslutningene våre, forstå vårt individuelle forhold til kollektivet, samtidig som vi fremmer gjensidig støtte og vennskapsbånd som hjelper oss å navigere verdens utfordringer.» Etableringen av masterseminaret representerer også et betydelig fremskritt. Selv om et årlig graduate-seminar for Nord-Amerika har blitt tilbudt i Canada eller USA i mer enn et tiår, har økende etterspørsel fra kanadiske deltakere fremhevet aktualiteten til et nasjonalt rom som responderer mer direkte på landets unike sosiale og akademiske kontekst. Mer enn 30 personer samlet seg ved Bethany Bahá'í Centre of Learning for dette 11-dagers seminaret, som ble holdt i juli. Den fortsatte veksten av seminarene for både bachelor- og masterstudenter har gjort det mulig for utallige flere unge voksne å delta. «For mange er det å delta på disse seminarene en transformerende opplevelse», sa Mr. Rushdy. "De vender tilbake til sine lokalsamfunn med en fornyet følelse av mening, engasjement og klarhet om hvordan de ulike aspektene av livene deres kan bidra meningsfullt til samfunnets utvikling." Les mer på engelsk. https://news.bahai.ca/en/articles/isgp-seminars-expand-to-serve-more-young-people.html Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no