Sandefjord Bahá'í-samfunn

Da beslutningstakere og sivilsamfunnsaktører fra hele Europa samlet seg på en workshop denne måneden for å reflektere over EUs handlingsplan mot rasisme 2020–2025, lød ett tema klart: varig endring avhenger ikke bare av lovgivning, men av et dypere skifte i hvordan samfunn forstår menneskelig identitet. Workshopen, med tittelen «Youth as Catalysts for Anti-Racism Strategies», ble organisert i fellesskap av EU-kommisjonens antirasismeenhet og Brussel-kontoret til Bahá'í International Community (BIC). Det var en del av de halvårlige rådslagningene av nasjonale delegater som er ansvarlige for å utvikle og implementere EU-medlemsstatenes nasjonale handlingsplaner mot rasisme. Sesjonen inviterte deltakere, inkludert EUs ungdoms- og barnerettighetskoordinatorer, nasjonale delegater og sivilsamfunnsorganisasjoner til å undersøke hvordan unge mennesker kan anerkjennes ikke bare som en gruppe som er berørt av rasisme, men som aktive bidragsytere til å utrydde rasisme. I en samtale med News Service forklarte Alessandro Benedetti, en representant for BIC Brussel-kontoret, at «ungdom har en akutt rettferdighetssans og en instinktiv evne til å bygge broer mellom grupper og mennesker.» «Når deres evne til tjeneste blir pleiet,» fortsatte Benedetti, «kan unge mennesker bidra til å flytte samtaler om rasisme utover reaktive reaksjoner til å bygge ekte enhet.» Diskusjonene trakk på samfunnserfaringer delt av ungdom fra Kanariøyene og Nederland som illustrerte hvordan bahá'í-inspirerte initiativer hjelper unge mennesker til å fremme mer sammenhengende nabolag. Fra Kanariøyene beskrev ungdom Khale-prosjektet – oppkalt etter wolof-ordet for «ungdom» – der jevnaldrende skapte rom for unge mennesker, som har immigrert, for å lære spansk og i prosessen danne vennskapsbånd som overskrider kulturelle linjer. Innsatsen, en av mange under et bredere initiativ kalt "Youth Community Leaders", har gjort det mulig for hundrevis av unge mennesker å se seg selv som hovedpersoner i nabolagene sine i stedet for tilskuere til sosiale problemer. Et annet eksempel kom fra Nederland, der bahá'í-kontoret for offentlige anliggender har samarbeidet med regjeringens nasjonale antirasismekoordinator om et forskningsprosjekt med tittelen «Inkluderende nederlandshet: Bølger av ett hav». Gjennom en rekke rundebordsdiskusjoner utforsket deltakerne hva det vil si å høre til i et stadig mer mangfoldig samfunn. Spesielle økter med unge mennesker fremhevet hvordan de dyrker inkluderende språk og holdninger blant jevnaldrende. For mange deltakere kaster disse eksemplene lys over det Benedetti kalte «den uutnyttede mosaikken av grasrotpotensial» over hele Europa. Han bemerket at politikk alene ikke kan fjerne fordommer eller endre folks hjerter: «Inntil vi anerkjenner vår felles menneskelige identitet, vil vi bare adressere rasisme som et symptom uten å påvirke dens grunnleggende årsaker.» «Når ungdom begynner å handle ut fra overbevisningen om at menneskeheten er én familie, bidrar de til å helbrede splittelser ved røttene.» Nasjonale delegater reflekterte over at strategier som adresserer raseharmoni kan dra nytte av slik innsikt. Flere bemerket at samtalen hjalp dem til å se unge mennesker som medskapere av politikk snarere enn dens subjekter. Deltakerne var enige om at det å realisere likestilling krever mer enn inkludering – det krever å pleie handlefrihet. Benedetti reflekterte over samlingen og uttalte at «ethvert samfunn har i seg ressursene til å overvinne fordommer. Vår oppgave er å skape forholdene der disse moralske evnene – spesielt blant de unge – kan frigjøres til fordel for alle.» Les mer og se bilder. https://news.bahai.org/story/1831/bic-brussels-youth-vital-participants-promoting-racial-harmony Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Hvert år tar vi en rekke nye forsetter – skritt og handlinger som har til hensikt å føre oss mot en visjon om fremgang eller forbedring. Hvorvidt de blir levd opp til eller ikke, er et spørsmål om motivasjon, ikke kvaliteten på selve forsettene. Dette gjelder enten vi snakker om FN-resolusjoner eller nyttårsforsetter. På denne tiden av året lurer jeg derfor på: Hva er det som motiverer oss til å oppføre oss slik vi gjør? Vi kan utforske dette spørsmålet i lag av betydning, som å skrelle en løk, eller alternativt som en kjede av kausalitet, som strekker seg fra det nære og overfladiske helt tilbake til det strukturelle og dype. Vi kjenner for eksempel alle appellen til grunnleggende rettferdighet som er vanlig i klimakretser: at de minst ansvarlige er mest påvirket. Burde ikke denne klare moralske sannheten motivere til handling? Bør ikke de som har kontroll over rikdom (enkeltpersoner, nasjoner, selskaper osv.) overbevises om å gi sjenerøst for å løse problemene? Det burde det, men empirisk gjør det ikke det, så vi må se dypere. For nasjoner krever det å gi mer penger å heve skattegrunnlaget eller flytte ressursallokeringen. Begge disse skrittene risikerer å forstyrre valgkretser og til slutt resultere i tilbakeslag. Dette er en reell og konsekvens mulighet. Men politikk kan utformes på måter som unngår slike fallgruver. Beskatning kan fokuseres på ekstrem rikdom, luksusvarer og lignende, for eksempel for å lindre bekymringene til de som kan frykte en trussel mot levebrødet deres. Ressurser kan allokeres for å sikre en rettferdig overgang for ulike befolkninger. Hindringer i denne forbindelse er langt fra uoverstigelige, spesielt i møte med eksistensielle risikoer. Likevel forblir de, så vi må se dypere. Hva er synderen i hjertet av løken, bunnen av kjeden? Mitt forslag vil være at det på en eller annen måte er knyttet til måten vi kollektivt ser på fremgang og suksess. Det er dette som motiverer oss. Hvordan ser vi for oss fremgang? Sidestiller vi det med BNP-vekst og inntekt per innbygger i forhold til våre geopolitiske rivaler? Sidestiller vi det med økende markedsverdi og markedsandel i forhold til våre bransjekonkurrenter? Sidestiller vi det med personlig rikdom, status og prestisje i forhold til våre kolleger, jevnaldrende og naboer? Hvis svaret er 'ja', som jeg tror det ofte har kommet til å være, så følger alle feilene og sammenbruddene som er skissert ovenfor naturlig, som logiske og forutsigbare konklusjoner. Ikke bare det, effektene deres vil bare akselerere og forverres inntil vi velger nye mål for å veilede våre handlinger. En nøkkeldiskusjon på neste COP, neste G20, neste FNs generalforsamling, bør derfor være å pakke ut forestillinger om fremgang. De politiske debattene, de nasjonale posisjonene, den siste krisen – alt dette er utstrålinger av en forståelse av fremgang som ikke lenger fungerer. Hva er sann fremgang? Hvis vi fokuserer vår oppmerksomhet på dette spørsmålet, kan vi bli overrasket over å finne hva slags svar som kommer fra omsorgsfulle familier, tillitsfulle nabolag, sunne samfunn: som kjærlighet, tjeneste og forhold. Vi kan kanskje bygge nye økonomier rundt disse verdiene, i stedet for dagens verdier som akkumulasjon, rikdom og seier. Å bevege seg i denne retningen ville kreve ofre fra alle involverte; Vi bør være ærlige om dette punktet. Enkelte regioner, som Nord-Amerika og Vest-Europa, ville måtte stille spørsmål ved sin komfortable posisjon som "vinnere" av den moderne globale orden. Mange andre områder ville måtte gi opp langvarige og dypt verdsatte ambisjoner om å nyte, i seg selv, de samme fristelsene av velstand og forbruk. Men offer, etter sin definisjon, betegner utveksling av noe lavere mot noe høyere. Hvilket høyere gode kan vi oppnå ved å ofre de overdrevne materielle fristelsene? Fremtredende blant utbyttet jeg kan se er tilflukt, omsorg, sikkerhet, beskyttelse og fred. Den moderne orden tilbyr fenomenalt materiell bytte til noen få utvalgte, men gir liten beskyttelse mot utallige trusler og skader. Fra effektene av klimaendringer, mikroplast, giftige kjemikalier, feilinformasjon, utnyttelse, oppmerksomhet, fattigdom, masseskytinger – listen er praktisk talt uuttømmelig. Den nåværende ordenen er villig til å utsette oss for alle disse skadene, igjen og igjen, i bytte mot muligheten til å akkumulere profitt. Er dette en handel vi er villige til å fortsette å gjøre? Hva om vi konstruerte en verden som bryr seg om oss, gir næring til våre familier, beskytter våre barn? Hva ville en slik verden være verdt for oss? Å løsrive oss fra dominerende forestillinger om fremskritt vil ikke være enkelt. Det vil kreve å revurdere mange dominerende antakelser. Kan for eksempel fremgang for bare noen få betraktes som fremgang i det hele tatt? Hvis rikdom er konsentrert i de få utvalgte, bidrar det til rikdommen i et samfunn? Men stadig flere mennesker stiller spørsmål ved vår bane på dette grunnleggende nivået, og spør hva det er som bør motivere vår oppførsel. På en eller annen måte går eksperimentet med ren materialisme mot slutten. Spørsmålet er om vi velger et alternativ gjennom en høringsvilje, eller om vi drives til det av eskalerende grusomheter og lidelser. La oss alle velge førstnevnte. La oss begynne det seriøse og nøkterne arbeidet med å definere en ny visjon om fremgang og suksess, en ny kilde til motivasjon, for oss selv, våre lokalsamfunn og våre nasjoner. Les mer på engelsk. https://www.bic.org/perspectives/thoughts-new-year-our-vision-progress-really-progress Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

I den siste episoden av «Insights from the Field» utforsker deltakere fra den 49 årlige konferansen til Association for Bahá'í Studies (ABS) i Nord-Amerika hvordan åndelige prinsipper kan informere akademiske undersøkelser på tverr av ulike fagfelt – fra nevrovitenskap og helse til informasjonsteknologi og bibliotekvitenskap. Shabnam Koirala-Azad, medlem av foreningens eksekutivkomité, forklarer at foreningens formål har utviklet seg til å skape rom der utøvere og akademikere «kan lese virkeligheten i sine yrker, i sine disipliner, og virkelig tenke på justerings, og korrelere det med bahá'í-troens lære». Utover den årlige konferansen engasjerer foreningen seg i ulike aktiviteter gjennom året, inkludert tematiske seminarer – fokuserte dagens samlinger der deltakerne studerer tekster som fungerer som inngangspunkter til spesifikke diskusjoner. Disse seminarene samler personer med lignende faglig bakgrunn for i fellesskap å utforske hvordan åndelige prinsipper kan informere deres felt. Tara Raam, en nevrovitenskapsmann og medtilrettelegger for et seminar om evolusjon og bevissthet, reflekterer over prinsippet om harmoni mellom vitenskap og religion. «Vitenskap og religion er komplementære kunnskaps- og praksisorganer som gjensidig informerer og forsterker hverandre. Innsikten vi genererer gjennom vitenskap og gjennom studiet av den fysiske verden kan informere og hjelpe oss bedre å forstå åndelige prinsipper. Og på samme måte kan åndelige prinsipper og læresetninger danne hvilke typer forskningsspørsmål vi er interessert i.» Dr. Raam observerer at mange universitetskurs hviler på materialistiske antagelser om evolusjon og hevd «på en måte som kan få studenter til å føle at det ikke er rom for dem å ha et åndelig verdensbilde, eller at deres åndelige tro er uforenlig med vitenskapen». Denne frakoblingen, foreslår hun, fremhever behov for tilnærminger som integrerer både materiell og åndelige dimensjoner av virkeligheten. Dr. Raam reflekterer spesifikt over nevrovitenskap, og bemerker ved feltet avslører hvor dypt hjernen er formet av kultur og erfaring. Etter hvert som kulturutvikler seg over tid og beveger seg mot større sammenheng med åndelige prinsipper, forklarer hun, kan til og med tanke- og atferdsmønstre endre seg. «Jeg tror det inviterer oss til å ta i bruk en veldig ydmyk og håpefull tilnærming til nevrovitenskap,» sier hun, «og til å se nevrovitenskapelige funn som øyeblikksbilder i tid, som beskrivelser av hvordan den menneskelige hjernen oppfører seg i dag innenfor den spesielle sivilisasjonen vi er innebygd i, men ikke helhet, natur, alt, alt, menneske-uttalelser. På helsefeltet og informasjonen av Andrea Robinson, intensive, viktige å se mennesker som omfattende både materiell og å dimensjoner. Hun forklarer at konvensjonelle helsemodeller kan ta hensyn til genetiske, sosiale eller miljømessige faktorer, men «hvis vi ser på religion som en kilde til kunnskap, må vi også erkjenne eksistensen av åndelige krefter» som påvirker både individuell og kollektiv velvære. Dr. Robinson beskriver hvordan denne utvidede forståelsen kan forme helsepraksisen. «I hvilken grad er folk bevisste på kreftene som er i arbeid i livene deres? Hvordan endrer det i det hele tatt settet med spørsmål som folk kan ... stille om velværet sitt og om faktorene som påvirker dem?» En slik tilnærming, foreslår hun, kan føre til fundamentalt forskjellige måter å håndtere utfordringer innen feltet på. Mark Dittmer, programvareutvikler og doktorgradskandidat, reflekterer over arbeidet med å integrere moralske hensyn i tekniske samtaler. Han bemerker at diskusjoner om teknologi og samfunn «ofte domineres av en veldig streng rasjonalitet og et fokus på teknisk analyse.» Likevel «har religion mye verdifull kunnskap å tilby om de relevante moralske spørsmålene» knyttet til teknologiske beslutninger. Dittmer bemerker at samfunnsforskernes analyser «ikke har klart å gi lokalsamfunn mulighet til å skape de teknologiske miljøene de ønsker ved kun å fokusere på selve teknologien». Han ser lovende resultater i å samle «vitenskapens frukter i form av teknologi og religionens frukter i form av verktøy som hjelper oss å reflektere over åndelige verdier som kan veilede den teknologiske utviklingens utvikling». Lev Rickards, assisterende dekan for biblioteker ved Santa Clara University, reflekterer over hvordan det å anerkjenne edelheten og potensialet til ethvert menneske kan omforme bibliotekvitenskapen. Rickards beskriver biblioteker som rom der alle kan «delta i å generere kunnskap om fremgangen i samfunnet sitt, alle får delta i kunst og litteratur, og bidra til kulturproduksjon». I stedet for passivt forbruk, inviterer denne tilnærmingen folk til å aktivt bidra til å «produsere og reprodusere kultur på en måte som er forankret i stedet der de bor». Underliggende for disse mangfoldige undersøkelsene er prinsippet om rådslagning – en særegen tilnærming til kollektiv undersøkelse. «Vi søker alle oppriktig etter sannheten,» understreker Rickards. «Det er ikke bare en meningsdeling, men snarere å si at det er noe her som vi prøver å utforske sammen.» Dette står i kontrast til akademiske miljøer, bemerker Dr. Raam, og sier at i mange «akademiske disipliner er det en tendens til strid og debatt» som måten å komme frem til sannhet gjennom «en konkurranse mellom ideer». Men, legger hun til, "vi tror at den kollektive utforskningen av sannhet blant en gruppe mennesker sammen faktisk fungerer og hjelper oss til å generere mer sunne og mer fruktbare ideer." Se video på engelsk. https://youtu.be/qqUAirMag88 Les på engelsk. https://news.bahai.org/podcasts/insights-from-the-field/1825/insights-from-the-field-application-spiritual-principles-academic-inquiry Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Så mye som vi diskuterte det, så det ut til at min ateistiske kollega, Ari, ikke forsto poenget som jeg, og flere andre venner som hadde engasjert seg i dialogen vår, hadde prøvd å få frem om menneskets evne til å drive med vitenskap. Vi, sa jeg til Ari, er de eneste dyrene på planeten som driver med vitenskap. Med dette mener jeg at vi ikke bare eksisterer innenfor grensene til vår fysiske virkelighet og dyriske instinkt, men vi har makten til å knekke naturens koder og deretter utnytte dem til å gi oss selv evner som vi ser hos andre dyr. Vi kan ikke fly som fugler, men vi vil, så vi knekker flyfysikken – alle detaljene i aerodynamikk, skyvekraft, løft osv. – og bruker deretter kompleks matematikk for å finne opp måter vi KAN fly på. Samtidig lager vi både språket og matematikken som vi kan bruke til å dele denne informasjonen med andre mennesker på tvers av et globalt nettverk som vi har utviklet. Vi gjør det om og om igjen mens vår kollektive kunnskap vokser eksponentielt. Tenk på det: Jeg skriver dette ved hjelp av sekvenser av tegn som formidler lydenheter. Jeg arrangerer disse visualiseringene av lydenheter i sammenstillinger som ikke bare formidler lyd, men spesifikk og nyansert mening som stammer fra tankene mine – og jeg gjør det ved hjelp av en stor pakke med teknologier som jeg bare forstår på et ganske grunnleggende nivå, men som andre mennesker kjenner i uttømmende detalj. For meg utgjør dette et bevis på at vi ikke er som andre dyr. Selv en art som dvergsjimpansene som er 99,9 prosent lik oss genetisk er ikke 99,9 prosent menneskelige. Vi har dette ytterligere, grunnleggende noe som bahá'í-læren kaller «den rasjonelle sjel», som har drevet vår fremgang i verden. Abdu'l-Bahá sa at dette er menneskets første evne: ¤¤¤¤¤«Hvordan kan mennesket tro på det som det vet er i strid med fornuften? … Fornuften er menneskets første evne, og Guds religion er i harmoni med den.» Denne første evnen er en som Canada gås, til tross for alt sitt iboende kalibrerte instinkt og misunnelsesverdige vingespenn og legendariske utholdenhet, ikke har. Gåsa vet ingenting om fysikkens lover som tillater den å fly, og forstår ikke intellektuelt hvorfor nord er en ting. Menneskene som designet og bygde maskiner som flyr eller var banebrytende for det globale posisjoneringssystemet (GPS) for å styre den flyvningen, forstår disse tingene. De fleste er kjent med Infinite Monkey-teoremet, som antyder at et uendelig antall aper som sitter foran skrivemaskiner til slutt vil være i stand til å produsere de komplette verkene til Shakespeare. Dette er selvfølgelig et statistisk virkemiddel, men jeg har hørt det brukt for å støtte ideen om at det ikke er noe fundamentalt annerledes med det menneskelige intellektet, for når alt kommer til alt, ville uendelige aper med uendelige skrivemaskiner «nesten sikkert» (et matematisk begrep som brukes for å uttrykke sannsynligheten for en hendelse) skrive Shakespeares katalog. Jeg har alltid antatt at dette var ment å være humoristisk; mens apene til slutt og tilfeldig ville skrive opp alle karakterene i Shakespeares verker, ville de ikke produsere ord som var ordnet inn i en historie eller, mer betydningsfullt, formidle originale tanker og ideer. Her ligger poenget mitt til Ari: Da Shakespeare satte sammen disse ordene, var de ikke tilfeldige. De var en sammenhengende skapelse som oppsto fra sinnet og sjelen til et menneske. De formidlet ikke bare mening til hans umiddelbare publikum, men de har fortsatt å formidle mening i århundrene siden. Resultatet av de uendelige apenes arbeid ville være meningsløse rekker av karakterer uansett hvilket medium som holdt dem. Resultatet av en menneskelig historiefortellers arbeid er det kreative innholdet som blekk og piksler bare er et redskap for. Ser du forskjellen mellom de to resultatene og prosessene – en tilfeldig og en regissert – som skapte disse resultatene? Når du plukker opp en publisert roman, er verdien av den boken historien i den, ikke det fysiske materialet, papiret, blekket og limet, eller pikslene, som inneholder historien. Dessuten trenger ikke historien den fysiske boken eller den elektroniske filen for å eksistere fordi den eksisterte i fortellerens sinn lenge før den fysiske boken ble trykt. Kanskje fordi jeg selv er forfatter, fant jeg dette forholdet mellom historie og historieforteller spesielt resonant som en metafor for Gud og hans skaperverk. Jeg vil gjerne bli mystisk et øyeblikk og dele disse ordene til Krishna og Bahá'u'lláh – ord jeg har funnet spesielt stemningsfulle: "Hele det synlige universet kommer fra mitt usynlige vesen. Alle vesener har sin hvile i meg, men Jeg har ikke min hvile i dem, og i sannhet hviler de ikke i meg. Tenk på mitt hellige mysterium: Jeg er kilden til alle vesener, Jeg støtter dem alle, men jeg hviler ikke i dem. (Bhagavad, Gita 9: 4) "Bak sløret av Min urgamle tilværelse og Mitt innerste vesens eldgamle evighet, kjente Jeg Min kjærlighet til deg; derfor skapte Jeg deg, og har preget Mitt bilde på deg og åpenbart Min skjønnhet for deg." (De skjulte ordene) Som forfatter kan jeg si, med Krishna, at universet i boken min kommer fra en usynlig del av mitt vesen. Mitt mysterium er at jeg er kilden til vesenene i historien min, men jeg er ikke definert av dem, og jeg er heller ikke bundet av lovene og begrensningene jeg skapte for den bokens univers. Med Bahá'u'lláh kan jeg si at før jeg skapte den historieverdenen, elsket jeg den, og det var den kjærligheten som brakte den til eksistens, og at karakterene mine på en eller annen måte er en refleksjon av meg. Av alle dyrene på denne planeten er mennesker de eneste som har denne evnen til å skape originalt, og til et bevisst forhold til det vi skaper. Vi har makt til å bygge relasjoner som speiler den mellom Gud og universet vi bor i. Jeg er overrasket over at vi ikke alle er overrasket over den enestående forskjellen og nysgjerrig på hvorfor den eksisterer. Det er som om vi er så fordypet i oss selv at vi ikke klarer å se hvor unik vår plass i naturen er. Religion har fortalt oss siden vi først begynte å kommunisere om slike ting, at det er fordi vi er utstyrt med en sjel eller ånd. Vi er overnaturlige i ordets mest bokstavelige forstand. Vi er pattedyr som overskrider vår fysiske virkelighet ved å bruke våre intellektuelle og åndelige evner. I evigheter har Skriften informert oss om at beviset på Gud eksisterer i universet rundt oss, men tydeligst i oss. Bahá'u'lláh skrev at det menneskelige intellektet var den eneste tingen i skaperverket med evnen til å reflektere «... alle Guds egenskaper og navn i en grad som ingen annen skapt skapelse har overgått eller overgått.» Vi er dyret som navngir ting, som dekonstruerer universet, som forteller historier. Hvorfor er vi det? Det er et spørsmål som er verdt å undersøke, og bahá'í-læren oppfordrer hver og en av oss til å ta fatt på denne undersøkelsen: "Vitenskap er den første utstråling fra Gud i retning mennesket. Alle skapte vesener har i seg muligheten til materiell fullkommenhet, men evnen til intellektuell undersøkelse og vitenskapelig nyvinning er et høyere fortrinn særlig viet mennesket alene. Andre vesener og organismer er berøvet denne mulighet og oppnåelse. Gud har skapt eller nedlagt denne kjærlighet til virkeligheten i mennesket. En nasjons utvikling og fremgang tilsvarer omfanget og graden av dens vitenskapelige prestasjoner. Ved dette middel økes dens storhet stadig, og dag etter dag sikres velferden og velstanden for dens folk. Alle velsignelser er av guddommelig opprinnelse, men ingen kan sammenlignes med denne kraften til intellektuell undersøkelse og forskning, som er en evig gave som produserer frukter av uendelig glede." Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/the-gift-of-intellectual-investigation-what-sets-humans-apart/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

En selvidentifiserende ateistisk bekjent – jeg vil kalle ham Maynard – la ut spørsmål om Gud på bloggen sin og oppfordret alle troende som henger der til å svare. Hvordan kunne jeg motstå? Maynard stilte spesielt interessante spørsmål, som de fleste religiøse mennesker ikke tenker så mye på. Det gjorde jeg ikke. Helt til jeg var i slutten av tenårene, var Gud som luft, noe jeg var avhengig av å være der uten å tenke så mye på sammensetningen. Da jeg var atten, stilte jeg alvorlig spørsmål ved mine antagelser om ting, inkludert Gud. Men da jeg svarte på Maynards spørsmål, hadde jeg brukt en betydelig del av livet mitt på å tenke på dem og undersøke svarene. Maynard stilte disse spørsmålene fordi han følte at «Gudshypotesen» ikke var detaljert nok. Han ville ha hver eneste detalj fylt ut. En interessant forespørsel, i lys av det faktum at få, om noen, vitenskapelige hypoteser hopper fullt ut fra selv de mest avanserte sinn. Minst av alt hopper de frem bevist, eller til og med med med nok bevis til å tilfredsstille det vitenskapelige samfunnet. Noen som husker tilbake da Walter og Louis Alvarez ga ut sine første teorier om Krita-Tertiær-grensen i 1980? Selv om de hadde oppdaget nok bevis på at en stor masse hadde truffet jorden og forårsaket dinosaurens død - nok til at de var overbevist om det - fnøs mange forskere åpenlyst. Bevisene for et sammenstøt var indisier. Ingen kunne observere en asteroide som traff jorden for å sjekke bevisene. Ingen kunne reparere til et laboratorium for å gjøre kontrollerte eksperimenter. Forskere krevde en rykende pistol - eller, i dette tilfellet, et rykende krater. Debatten ble mildt sagt harsk. Alvarez' ideer har siden blitt allment akseptert som vitenskapelige fakta. Dette understreker styrken til den vitenskapelige metoden som et middel til å studere den fysiske virkeligheten og bygge en mengde bevis til støtte for visse oppfatninger om den. I mitt eget liv har tro også handlet om å studere virkeligheten og bygge en mengde bevis for tro på den åndelige verden og den menneskelige psyken – der det materielle og åndelige møtes. Jeg har hørt flere prester antyde at sinnet er et redskap for djevelen og at ekte tro er blind tro. Jeg vil heller foreslå at siden Gud ga oss sinn og oppmuntret oss til å bruke dem, ville han være fornøyd om vi brukte dem til å oppdage ham med like stor iver som vi bruker til å oppdage de fysiske lovene han satte i bevegelse. Bahá'í-skriftene insisterer faktisk på at troen ikke skal være blind fordi slik blindhet (å ikke vite hvorfor vi tror noe) kan føre til dogmer, fundamentalisme, splittelse og det som verre er. Så, uten videre, her er spørsmålene Maynard stilte de troende som besøkte bloggplassen hans: Er Gud en (a) materiell eller (b) ikke-materiell enhet? (dvs. består Gud av samme type stoff som protoner, elektroner osv. med egenskaper som masse, ladning, spinn osv. som alle andre ting i universet består av, eller er han laget av noe som er ikke-materiell?) Finnes Gud overalt i verdensrommet? Er Gud et levende vesen som oss, med tanker og følelser? Kan Gud forandre fortiden? Kjenner Gud framtiden? Vet Gud absolutt alt som skjer hvert øyeblikk, inkludert hver tanke til hvert vesen? Kan gud gripe inn i hendelser når og hvor som helst, for å bryte naturlover og endre deres kurs (dvs. utføre mirakler)? Tror du at du har en sjel eller ånd som vil fortsette å eksistere i en eller annen form (kanskje reinkarnert) selv etter at du er død? Som du kan se, omhandler en rekke av disse spørsmålene begrepene allvitenhet og allmakt. Uten å sette ord på det, stilte Maynard den eldgamle teologiske gåten: Kunne Gud skape en stein som var for tung for ham å løfte? (Mitt svar: Hvorfor skulle han ønske det?) Spørsmålene trekker på en rekke antagelser rundt Guds kraft og evner, og om vår oppfatning av at noe blir «skapt» gjelder Gud. Alt vi kan oppfatte er "laget" på en eller annen måte, og det er en menneskelig antagelse at ting må eksistere ved å bli laget. Med andre ord, spørsmålet forutsetter at Gud er skapt akkurat som alt annet i vår erfaring. Noe som selvfølgelig fører til problemet med uendelig regresjon og spørsmålet: Hva skapte Gud? Stephen Hawking stiller det samme spørsmålet – og svarer på det – når han sier at universet ble til spontant på grunn av tyngdekraften. OK. Hvis jeg sier det i åndelige termer, sier han at universet ble til på grunn av kjærlighet (tiltrekningskraft). Det høres riktig ut. Men hvem sin kjærlighet og til hva? Bahá'u'lláh skrev (som en utsending for den aktuelle Guden): «Jeg elsket mitt skaperverk, derfor skapte jeg deg.» Noe som bringer oss tilbake til det første spørsmålet om Gud: Hva slags vesen kan Gud være? Les neste artikkel i serien: Hvem er egentlig denne gudspersonen? Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/questions-from-an-atheist-the-god-hypothesis/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

September markerer 30 år siden den fjerde verdenskonferansen om kvinner, sammen med sluttdokumentet Beijing-erklæringen og handlingsplanen, et FN-rammeverk designet for å fremme kvinners status rundt om i verden. For å hedre denne milepælen har Baha'i International Community (BIC) utgitt en bok som samler tre tiår av sine uttalelser til FN om likestilling. Den nye publikasjonen, med tittelen In Full Partnership: Thirty Years of Women's Advancement at the United Nations and Beyond, er en del av globale «Beijing+30»-initiativer som reflekterer forpliktelser, utfordringer og fremgang rundt å fremme likestilling over tre tiår. «Den fjerde verdenskonferansen om kvinner var et sentralt øyeblikk for kvinners rettigheter og avansement, og fungerte som et springbrett for mange kvinner og organisasjoner som jobbet med kvinners rettigheter,» sa Bani Dugal, hovedrepresentant for Baha'i International Community, som assisterte BIC under selve Beijing-konferansen. «Det hørertil med denne historien at det internasjonale bahá'í-samfunnet ønsker å hedre de betydelige fremskrittene som har blitt gjort siden den gang og å invitere medlemsstater, FN-organisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som lokalsamfunn dedikert til arbeidet med å oppnå likestilling mellom kjønnene til å realisere de idealene som fortsatt er i presserende behov i dag.» Etter de opprinnelige 12 «kritiske bekymringsområdene» som er skissert i Beijing-erklæringen, In Full Partnership konsoliderer BICs omfattende erfaring med å engasjere seg i FN-mekanismer, inkludert alle de fire verdenskonferansene om kvinner (Mexico City i 1975, København i 1980, Nairobi i 1985 og Beijing i 1995), samt vedvarende deltakelse i Kommisjonen for kvinners status (CSW) gjennom årene. Utgivelsen av In Full Partnership er i tråd med det internasjonale samfunnets vurdering av de vedvarende utfordringene og tilbakeslagene likestillingsbevegelsen står overfor – inkludert økende politisk polarisering og forankrede patriarkalske holdninger. Samtidig understreker publikasjonen betydelige prestasjoner, og tilbyr håpefulle og praktiske eksempler fra bahá'í-samfunn på over 100 000 lokaliteter over hele verden, som jobber sammen med venner, kolleger, myndighetspersoner og likesinnede organisasjoner for å fremme samfunn som legemliggjør prinsippet om likestilling mellom kjønnene. «Vi ser gjennom erfaringene til tusenvis av lokalsamfunn rundt om i verden at arbeidet med å fremme likestilling mellom kjønnene krever fullt engasjement fra alle deler av samfunnet,» sa Liliane Nkunzimana, representant for Baha'i International Community, som også fungerer som medlem av eksekutivkomiteen til NGO CSW/NY og medformann for arbeidsgruppen for likestilling og fred. «Til syvende og sist er målet å dekonstruere kjønnsnormer som skader og holder tilbake både kvinner og menn – og å erstatte slike normer med sammenhengende og konstruktive. In Full Partnership fremhever at alle har unike og verdifulle roller å spille i denne bestrebelsen." In Full Partnership er ment som en ressurs for beslutningstakere, FN-organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner, samt en invitasjon til kollektiv handling og rådslagning om praktiske skritt som kan føre til varig likestilling og rettferdighet. Med levende fotografier fra alle deler av verden, som fremhever innsats i bahá'í-samfunn for å fremme likestilling mellom kjønnene, tilbys In Full Partnership også til sivilsamfunnet som en anerkjennelse av tiår med hardt arbeid for å fremme kvinners status, og håp om fremtidig transformasjon. Les hele boken på engelsk. https://www.bic.org/sites/default/files/20240912_in_full_partnership_csw69_2025_statement.pdf Les nyheten på engelsk. https://www.bic.org/news/bahai-international-community-releases-full-partnership-new-book-showcasing-30-years-contributions-united-nations-womens-advancement Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

September markerer 30 år siden den fjerde verdenskonferansen om kvinner, sammen med sluttdokumentet Beijing-erklæringen og handlingsplanen, et FN-rammeverk designet for å fremme kvinners status rundt om i verden. For å hedre denne milepælen har Baha'i International Community (BIC) utgitt en bok som samler tre tiår av sine uttalelser til FN om likestilling. Den nye publikasjonen, med tittelen In Full Partnership: Thirty Years of Women's Advancement at the United Nations and Beyond, er en del av globale «Beijing+30»-initiativer som reflekterer forpliktelser, utfordringer og fremgang rundt å fremme likestilling over tre tiår. «Den fjerde verdenskonferansen om kvinner var et sentralt øyeblikk for kvinners rettigheter og avansement, og fungerte som et springbrett for mange kvinner og organisasjoner som jobbet med kvinners rettigheter,» sa Bani Dugal, hovedrepresentant for Baha'i International Community, som assisterte BIC under selve Beijing-konferansen. «Det hørertil med denne historien at det internasjonale bahá'í-samfunnet ønsker å hedre de betydelige fremskrittene som har blitt gjort siden den gang og å invitere medlemsstater, FN-organisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som lokalsamfunn dedikert til arbeidet med å oppnå likestilling mellom kjønnene til å realisere de idealene som fortsatt er i presserende behov i dag.» Etter de opprinnelige 12 «kritiske bekymringsområdene» som er skissert i Beijing-erklæringen, In Full Partnership konsoliderer BICs omfattende erfaring med å engasjere seg i FN-mekanismer, inkludert alle de fire verdenskonferansene om kvinner (Mexico City i 1975, København i 1980, Nairobi i 1985 og Beijing i 1995), samt vedvarende deltakelse i Kommisjonen for kvinners status (CSW) gjennom årene. Utgivelsen av In Full Partnership er i tråd med det internasjonale samfunnets vurdering av de vedvarende utfordringene og tilbakeslagene likestillingsbevegelsen står overfor – inkludert økende politisk polarisering og forankrede patriarkalske holdninger. Samtidig understreker publikasjonen betydelige prestasjoner, og tilbyr håpefulle og praktiske eksempler fra bahá'í-samfunn på over 100 000 lokaliteter over hele verden, som jobber sammen med venner, kolleger, myndighetspersoner og likesinnede organisasjoner for å fremme samfunn som legemliggjør prinsippet om likestilling mellom kjønnene. «Vi ser gjennom erfaringene til tusenvis av lokalsamfunn rundt om i verden at arbeidet med å fremme likestilling mellom kjønnene krever fullt engasjement fra alle deler av samfunnet,» sa Liliane Nkunzimana, representant for Baha'i International Community, som også fungerer som medlem av eksekutivkomiteen til NGO CSW/NY og medformann for arbeidsgruppen for likestilling og fred. «Til syvende og sist er målet å dekonstruere kjønnsnormer som skader og holder tilbake både kvinner og menn – og å erstatte slike normer med sammenhengende og konstruktive. In Full Partnership fremhever at alle har unike og verdifulle roller å spille i denne bestrebelsen." In Full Partnership er ment som en ressurs for beslutningstakere, FN-organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner, samt en invitasjon til kollektiv handling og rådslagning om praktiske skritt som kan føre til varig likestilling og rettferdighet. Med levende fotografier fra alle deler av verden, som fremhever innsats i bahá'í-samfunn for å fremme likestilling mellom kjønnene, tilbys In Full Partnership også til sivilsamfunnet som en anerkjennelse av tiår med hardt arbeid for å fremme kvinners status, og håp om fremtidig transformasjon. Les hele boken på engelsk. https://www.bic.org/sites/default/files/20240912_in_full_partnership_csw69_2025_statement.pdf Les nyheten på engelsk. https://www.bic.org/news/bahai-international-community-releases-full-partnership-new-book-showcasing-30-years-contributions-united-nations-womens-advancement Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

I historisk tilbakeblikk forsøker den følgende artikkelen å bygge en bro mellom to grunnleggere av psykoanalysen og spørsmålet om hvorvidt og hvilke aspekter av deres lære som er forenlige med religiøse elementer i bahá'í-troen. Se også vår avsluttende bemerkning. I studietiden ba jeg en venn fortelle meg om sin religion. Han sa: «Psykoterapi – jeg ber hver uke ved Freuds og Jungs alter.» Jeg lo, men senere innså jeg at moderne psykologi faktisk tjener millioner av mennesker som en slags religion. Psykologi har erstattet religion for mange mennesker, og millioner bruker den i dag for å oppnå selverkjennelse og selvforståelse. Men ikke alle ser på det som et universalmiddel. «En verdslig selvkult» , kalte en kritiker den moderne bruken av psykoterapi, "som i dag er mer en del av det moderne livets problem enn en del av løsningen.» Derav spørsmålet: Hva tenker du om religion – er det en faktisk religion eller vitenskapen om psykologi? Hvilken av de to bruker folk til å utforske seg selv, sin psyke, sin sjel? Hvilken av de to forklarer best den indre menneskelige virkeligheten? Selvfølgelig har vi alltid tenkt på menneskesinnet og det indre selvet. Sokrates, Platon og Aristoteles skrev avhandlinger om bevissthet og definerte tidlig psykologi som studiet av sjelen. De store islamske filosofene og vitenskapsmennene Avicenna, Alhazen, Witelo og Ahmed ibn Sahl al-Balkhi identifiserte, beskrev og behandlet de første nevropsykiatriske lidelsene. Under opplysningstiden, Descartes, Kant, Krølle og Leibniz i bøkene og essayene. Men frem til 19-tallet var det ingen som virkelig praktiserte psykologi eller kalte seg psykolog. Faktisk kom den faktiske vitenskapen om psykologi og bahá'í-troen inn i verdens bevissthet omtrent samtidig, på midten til slutten av 19-tallet. Da psykologi ble en empirisk vitenskap i seg selv på 1870-tallet, møtte den enorm motstand fra tradisjonalister, presteskapet og allmennheten. Dette ble gjort på en veldig lik måte som bahá'í-troen i dens tidlige dager. Mange mennesker så på psykologi som den moderne ekvivalenten til hekseri, mistrodde dens motiver og avviste dens påstander. I dag, imidlertid halvannet århundre senere, har psykologien blitt fast forankret i vår kollektive tankegang, i det minste i den vestlige verden. Vi anerkjenner dens innsikt i den menneskelige psyken og forstår at den har hjulpet mange mennesker til å leve lykkeligere og bedre tilpassede liv. I løpet av de siste hundre årene har forholdet mellom psykologi og religion utviklet seg fra åpen opposisjon til komplementære og noen ganger til og med kongruente verdenssyn. Humanistisk, transpersonlig og positiv psykologi legger i dag vekt på intellektuell, emosjonell og åndelig vekst, realisering av indre potensial og ethvert menneskes medfødte verdighet. Denne helhetlige tilnærmingen med vekt på transcendens og indre verdier gjør oss til mer komplette mennesker og resonerer sterkt med bahá'í-prinsippene. Mange moderne psykologer og psykiatere har utviklet tanker og teorier som er i samsvar med mange aspekter av bahá'í-læren – inkludert Abraham Maslow, Carl Rogers, Rollo May, Viktor Frankl, R.D. Laing og noen andre. En av psykologiens store pionerer og tenkere, Carl Gustav Jung, ser imidlertid ut til å ha hatt et spesielt harmoniserende syn på tvers av flere interesseområder, lik bahá'íenes. Jung regnes som en av de mest innflytelsesrike psykologene som fokuserte sin oppmerksomhet på mental helse i stedet for psykiske lidelser. Jung aksepterte troens rolle og Guds eksistens – i motsetning til Sigmund Freud: "¤¤¤¤Hvis man prøver å tildele religion sin plass i menneskets evolusjonære utvikling, virker det mindre som en varig prestasjon enn en parallell til nevrosen som det siviliserte mennesket må gjennomgå på sin vei fra barndom til voksen alder. S. Freud: Ny forelesningsserie om introduksjonen til psykoanalyse, Wien 1933, forelesning XXXV "On a Weltanschauung" Jungs syn på den menneskelige psyken inkluderte derimot en sterk åndelig komponent, en teistisk psykologi som la vekt på å søke og finne en sunn, varig indre mening: "Jeg har gang på gang observert at folk blir nevrotiske når de er fornøyd med utilstrekkelige eller feilaktige svar på livets spørsmål. De ønsker å få en posisjon, ekteskap, prestisje eller ekstern økonomisk suksess, men forblir ulykkelige og nevrotiske selv når de har oppnådd det de streber etter. Slike mennesker er vanligvis fanget i en mental horisont som er for smal. Livene deres har ikke nok innhold, ikke nok mening. Når de er i stand til å utvikle seg til en mer åpen personlighet, forsvinner vanligvis nevrosen." C. G. Jung, Selvbiografier, Minner, Drømmer, Refleksjoner Jungs begreper gir bemerkelsesverdig gjenklang i bahá'í-læren, og i noen tilfeller bruker de til og med det samme språket. Sammenlign for eksempel følgende sitat med uttalelsen ovenfor av C. G. Jung: "En person som er besatt av ønsker er alltid full av bekymringer. Guds rikes barn har kastet av seg sine ønskers lenker. Bryt alle lenker og søk åndelig glede og opplysning. Da vil du innse at blikket ditt allerede oppfatter den enorme guddommelige horisonten på denne jorden. … Men mennesket kan bli en fange av sine egne oppfinnelser. Han opplever sin sanne andre fødsel når han har frigjort seg fra alt materiell, fordi bare de som ikke er bundet til hans ønsker er frie." Abdu'l-Bahá i London Denne korte vurderingen av viktige grunnleggere av analytisk psykologi i forhold til måten disse innsiktene blir adressert på i bahá'í-læren kan absolutt ikke yte rettferdighet til dette brede feltet. Siste merknad fra redaksjonen: Psykologi og psykoterapi har beveget seg i forskjellige retninger de siste hundre årene. Noen tilnærminger var i stand til å etablere seg og differensiere, andre ble droppet. Noen av Freuds begreper spiller fortsatt en vesentlig rolle i dag, selv om dagens psykoanalyse har lagt til viktige andre aspekter av menneskelig eksistens. C.G. Jungs begreper finnes fortsatt i dag i de såkalte humanistiske terapiformene og deres bilde av mennesket. I den akademiske verden av psykologi og medisin gjøres det en innsats for å yte rettferdighet til kompleksiteten til mennesket og dets behandling. Nettopp fordi mennesker ikke ligner maskiner, er forskning på riktigheten og effektiviteten av teori og behandlingspraksis krevende, og bare utvalgte prosedyrer tåler det. Ved å ta hensyn til visse aspekter ved C.G. Jung og humanistisk psykologi, kaster denne artikkelen også lys over spørsmålet om religion og psykologi er forenlige. Les mer på tysk. https://www.perspektivenwechsel-blog.de/bahai-artikel/psychologie-oder-religion Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

I mange regioner i verden befinner unge mennesker seg fanget mellom to konkurrerende visjoner om fremtiden – en preget av et ønske om å søke muligheter andre steder, og en annen som kaller dem til å bidra til fornyelsen av sine egne lokalsamfunn. Rundt 500 ungdommer fra 22 land over hele Øst-Europa samlet seg nylig i Bucuresti for å ta opp nettopp denne spenningen: Hva betyr det å bli hovedpersoner for positiv endring i samfunnene der de bor? Konferansen hadde tittelen "Practitioners of Peace: Youth Transforming Europe", og ble oppfattet som et viktig øyeblikk i en lengre prosess med samtale og handling. I sine åpningsbemerkninger erkjente Yevgeniya Poluektova, medlem av rådgiverrådet i Europa, de dype utfordringene regionen og verden står overfor. Med henvisning til de pågående konfliktene som har berørt lokalsamfunn over hele Europa, observerte hun at til tross for den beste innsatsen fra mange ledere og institusjoner, er varig fred fortsatt unnvikende. «Tenk på hvorfor du kom hit – for å bygge verden på nytt på et sterkt grunnlag,» sa Poluektova. I stedet for å tenke på fred som noe som skal oppnås utelukkende gjennom fjerne forhandlinger eller politiske endringer, utforsket deltakerne hvordan deres egne nabolag kan bli rom der enhet, rettferdighet og gjensidig støtte slår rot i hverdagslige interaksjoner. Pelagia, en deltaker fra Romania, reflekterte over betydningen av å være en utøver av fred: «Det betyr å elske hverandre betingelsesløst – uavhengig av farge, til tross for forskjellige religioner, og til tross for noen av forskjellene som er blant oss. Ved å forstå dette kan vi være i stand til å tjene samfunnet vårt." Samspillet mellom kunnskap og vekst Et dypt tema som dukket opp gjennom hele samlingen var utdanningens natur og dens forhold til sosial endring. Spørsmålet som ble stilt til deltakerne var ikke bare hvordan man kan tilegne seg mer kunnskap, men snarere hva slags utdanning som trengs for å sikre at neste generasjon er bedre rustet til å bidra til samfunnets fremgang i stedet for dets tilbakegang. Samtalene utforsket hvordan formell skolegang, selv om den er verdifull for å utvikle intellektet og faglige ferdigheter, bare adresserer en del av hva det vil si å være utdannet. Deltakerne diskuterte hvordan deres grasrotinnsats representerer noe mer enn fritidsaktiviteter eller frivillig arbeid. Gjennom denne innsatsen utvikler de sin kapasitet til å møte menneskehetens mest presserende behov: å lære å leve sammen i enhet og arbeide for det felles beste. Bora, fra Kosovo, delte et perspektiv forankret i familiens erfaring på tvers av generasjoner. Han beskrev hvordan besteforeldrene hans vokste opp i en tid med utbredt analfabetisme, hvordan foreldrene hans hadde slitt med å få tilgang til utdanning i perioder med konflikt, men hvordan han nå har muligheter som ble nektet de som kom før ham. Likevel gikk refleksjonen hans dypere enn takknemlighet for tilgang til moralske og åndelige empowerment-programmer: "Utdanning gjør oss edle fordi det gjør oss ydmyke – vi innser at det vi vet aldri er nok, men vi fortsetter å søke kunnskap." Boras ord peker på en oppfatning av utdanning som noe som former ikke bare hva vi vet, men hvem vi blir – og på den måten former hva slags samfunn vi kollektivt kan bygge. «Utdanning er et middel til å lære hvordan man kan bli bedre, hvordan man blir mer edel, hvordan man er mild. Det lærer oss å være utøvere av fred gjennom kunnskap, gjennom empati, gjennom tillit.» Pasientens arbeid fremover I løpet av de tre dagene gikk ånden blant deltakerne langt utover entusiasme og inspirasjon til en erkjennelse av at kvaliteter dyrket i fellesskap kan stråle utover, påvirke stadig bredere sirkler av interaksjon og gradvis endre karakteren til sosiale rom. Sentralt i denne erkjennelsen var erkjennelsen av at en slik endring begynner med at individer lærer å bringe større sammenheng til sine egne liv – og tilpasse sine tro, ambisjoner og daglige handlinger til en enhetlig helhet. Kashaf, fra Polen, forklarte hvordan samlingen hadde hjulpet henne å innse et behov for større sammenheng mellom de forskjellige aspektene av livet hennes som tidligere hadde virket frakoblet. «En av de viktigste innsiktene som ga gjenklang hos meg var ideen om å leve et sammenhengende liv, der mine studier, karriere og tjeneste ikke er atskilte, men er en del av en enhetlig vei,» forklarte hun. Kashafs opplevelse på samlingen bidro til å klargjøre veien videre. Kort tid etter konferansen flyttet hun til en annen by hvor hun kunne hjelpe til med moralske utdanningsprogrammer for yngre ungdom mens hun studerte medisin. Kashafs historie, som med mange andre deltakere, fremhever en bredere bevegelse som tar form over hele regionen. Ungdom lærer at det tålmodige arbeidet med å bygge kapasitet for å ta tak i de grunnleggende årsakene til samfunnets utfordringer og fremme enhet på grasrota gjennom vedvarende samfunnsbyggende bestrebelser – selv om det er mindre umiddelbart synlig enn ulike former for handlinger som søker rask, men ofte uholdbar endring – gir løftet om å skape varig endring. Innsatsen for å bygge en ny sivilisasjon, sa Poluektova, «vil kreve innsats fra mange generasjoner». Les mer på engelsk og se bilder. https://news.bahai.org/story/1830/practitioners-of-peace-european-youth-consider-role-society-renewal Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Familier på landsbygda i Queensland, Australia, gjør en hage langs gaten til et sted for tjenste og for å støtte lokalt biologisk mangfold. I byen Gracemere i Queensland har en nabolagshage som ble startet i 2016, blitt en bredere samarbeidsinnsats for å støtte lokalt biologisk mangfold og skape rom for tjeneste som bringer familier sammen i kollektiv handling. Tidlig plantet en familie, inspirert av bahá'í-samfunnsbyggende initiativer, grønnsaker på den offentlige landstripen foran hjemmet deres. Initiativet inviterte til nysgjerrighet fra forbipasserende, og åpnet samtaler om bærekraft og felles formål. "I en urbanisert verden der vi konsumerer, men ikke produserer, lærer vi å dyrke vår egen mat og også hvordan små handlinger i et nabolag kan hjelpe oss å dyrke en sterk følelse av tilhørighet," sa Mehraban Farahmand, et hjelpestyremedlem, i en samtale med News Service. Etter hvert som hagen ble utvidet, ble flere unge mennesker engasjert i bahá'í-moralske og åndelige utdanningsprogrammer med, og dyrket solsikker for å dele med naboer mens familier bidro med kjøkkenrester til kompostering og dro nytte av avlingene. "Det har vært et skifte blant deltakerne fra å se på hagearbeid som en individuell jakt fokusert på private rom til å forstå det som en kollektiv bestrebelse som styrker fellesskapet," sa Farahmand. Initiativet har siden utviklet seg til en felleshage i en lokal park, og inviterer mange familier til å jobbe sammen i tjeneste for deres bredere samfunn. Inspirerer til andre initiativer Hageinitiativet har utløst andre praktiske prosjekter, for eksempel en liten "lekseklubb" for lokale barn. Nikki Cody, en forelder og lærer involvert i lekseklubben, sa: «Det begynte med bare ett barn som trengte hjelp. Nå er det et rom som gir næring til både læring og relasjoner. Både foreldre og barn drar nytte av sosialt og følelsesmessig ved å samles med et felles formål.» Et annet initiativ er en "Community Chook (kylling) penn" bygget av ungdom utelukkende av gjenbrukte materialer. Initiert under samfunnsomfattende rådslagninger kjent som "dager med sosial handling", gir pennen egg, gjødsel og et fokuspunkt for pågående samtale og forbindelse. Ross Tysoe, en forelder og permakulturutøver, reflekterte over disse sammenkoblede innsatsene og beskrev deres innvirkning på familien hans. Gården hans har blitt et annet knutepunkt for å lære om landbrukspraksis, inkludert for deltakerne i lekseklubben. "Vi er glade for at gården vår kan tjene som et sted for å lære om praksis som er avgjørende for å forbedre naturlig ###jordbiota, som igjen produserer næringsrik frukt og grønnsaker for samfunnet," sa Tysoe. Ser forbi suksess og fiasko I stedet for å gå videre gjennom et forhåndsbestemt fremstøt, har disse initiativene utfoldet seg gjennom perioder med fremgang etterfulgt av roligere faser. Da tidlige forsøk på å utvide deltakelsen ikke alltid trakk det håpede oppmøtet, samlet familiene seg for å rådføre seg om hva de hadde lært: Hvordan kunne de bedre forstå folks timeplaner? Hvordan kan de kommunisere visjonen sin mer effektivt? Roligere perioder ble ikke behandlet som fiaskoer, men som muligheter for observasjon, rådslagning og foredling, og hjalp familier til bedre å forstå samfunnets rytme og behov. Inviterer til samarbeid Rådslagning som en måte å ta beslutninger på har gjort det mulig for ideer å dukke opp gjennom gjennomtenkt diskusjon og kollektiv refleksjon. «Det handler ikke om én person som sier: 'Dette er hva vi nå gjør,'» forklarte Farahmand. «I stedet stiller vi spørsmål, utforsker ideer, reflekterer sammen og tar små skritt.» Denne rådslagningsånden strekker seg til samarbeid med lokale institusjoner, spesielt Rockhampton Regional Council, som har blitt et viktig aspekt ved denne innsatsen. I samarbeid med et nærliggende universitet har deltakere og arrangører av hageinitiativene utforsket kompostering og bærekraftig landbrukspraksis og utløst bredere samfunnsdiskusjoner om å skape en lokal "blå sone", som prioriterer velvære. Etter hvert som familier har styrket båndene sine gjennom disse mindre initiativene, har deres kollektive kapasitet til å gjennomføre mer omfattende prosjekter vokst. Gjennomtenkte nabohandlinger – å dele ekstra frøplanter, låne ut verktøy, stelle komposten, hjelpe til med lekser eller dele måltider – har omgitt familier med praktisk støtte, og vist kraften i kollektiv handling og konsultasjon når det er vevd inn i dagliglivet. Se video https://youtu.be/WxLXbSpFakE Les mer og se bilder https://news.bahai.org/story/1828/australia-family-led-environmental-initiatives-foster-belonging Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

En ny rapport fra FNs generalsekretær, António Guterres, har plassert forfølgelsen av bahá'íene i Iran blant verdens alvorligste menneskerettighetsbekymringer. Dokumentet ble utgitt som en del av hans siste globale rapport om intoleranse og vold basert på religion eller tro, og ble utarbeidet på forespørsel fra FNs høykommissær for menneskerettigheter med innspill fra 15 sivilsamfunnsorganisasjoner og 10 FNs menneskerettighetsorganer. Generalsekretærens erkjennelse av situasjonens alvor understreker at forfølgelsen av bahá'íer er en langvarig og systematisk politikk for religiøs undertrykkelse som krever umiddelbar internasjonal oppmerksomhet. Bahá'íer i Den islamske republikken Iran fortsetter å møte vilkårlige arrestasjoner, fengsling og restriksjoner på tilgang til utdanning og levebrød, utelukkende rettet mot deres religiøse tro. Myndighetene påberoper seg rutinemessig vage anklager som å «spre propaganda mot regimet» for å kriminalisere fredelige samfunnsaktiviteter. Bahá'íenes rettigheter, inkludert til å gi uttrykk for sin religion eller tro, er fortsatt sterkt innskrenket. Generalsekretærens rapport har spesiell vekt ettersom den er utgitt på vegne av hele FN-systemet og gjenspeiler et konsensussyn på høyeste nivå i det internasjonale samfunnet. Rapporten plasserer Irans forfølgelse av bahá'íene på den globale agendaen – og undergraver den iranske regjeringens gjentatte benektelser av menneskerettighetsbrudd under sine FN-opptredener. Rapporten bemerket også positive tiltak i noen land, som Aserbajdsjan, angående registrering av religiøse minoriteter, inkludert bahá'í-samfunnet. «Dette er nok en kraftig erkjennelse, fra de høyeste nivåene i FN, om at Irans forfølgelse av bahá'íene ikke bare fortsetter, men intensiveres,» sa Simin Fahandej, representant for det internasjonale bahá'í-samfunnet til FN i Genève. «Generalsekretærens rapport slutter seg nå til rapporten fra FNs undersøkelsesmisjon om Iran, påfølgende spesialrapportører, Human Rights Watch, Menneskerettighetsrådet og mange regjeringer og organisasjoner rundt om i verden, som alle har fordømt denne statsdrevne kampanjen for å eliminere bahá'í-samfunnet som en levedyktig enhet i det iranske samfunnet.» Generalsekretærens rapport bidrar til et voksende internasjonalt ramaskrik mot forfølgelsen av bahá'íene i Iran. FNs faktaundersøkelsesmisjon rapporterte for eksempel om den uforholdsmessige målrettingen av bahá'í-kvinner siden arrestasjonene i 2022 som fant sted i Iran, mens en tidligere spesialrapportør for Iran konkluderte med at forfølgelsen av bahá'íer har blitt utført med «genocidal hensikt». Atten FN-eksperter utstedte også en felles uttalelse som fordømte angrep på bahá'í-kvinner, og Human Rights Watch fastslo at forfølgelsen utgjør «forfølgelsens forbrytelse mot menneskeheten». Boroumand-stiftelsen dokumenterte i sin rapport «Outsiders» «mangefasettert vold» mot bahá'íer i Iran, alt fra fengsling og fordrivelse til sosial ekskludering. «Bevisene er overveldende, og verdenssamfunnet snakker med én stemme for å oppfordre til en slutt på forfølgelsen av bahá'íene i Iran,» sa Fahandej. «Bahá'íene i Iran blir målrettet gjennom statsstøttet trakassering, fratakelse av eiendelene deres, hatefulle ytringer, vilkårlige fengslinger og urettferdig fengsling med lange fengselsstraffer. Iran må umiddelbart lytte til oppfordringene fra det internasjonale samfunnet og få slutt på de alvorlige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter mot bahá'íene i landet.» Les mer på engelsk. https://news.bahai.org/story/1820/un-secretary-general-report-highlights-persecution-bahais-iran Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Et symposium av bahá'íene i USA utforsker hvordan historier forankret i enhet og rettferdighet kan holde landets smertefulle realiteter og felles ambisjoner i samme ramme. For over et århundre siden holdt det tidlige amerikanske bahá'í-samfunnet den første Race Amity-konferansen – en samling uten sidestykke for å undersøke hvordan bevissthet om menneskehetens grunnleggende enhet kunne helbrede tilsynelatende uløselige splittelser. I dag, når USA nærmer seg 250-årsjubileet for uavhengighetserklæringen, minnet «Advancing Together»-symposiet i Washington, D.C. om denne arven for å utforske fortellingene som amerikanere forstår hverandre gjennom. Symposiet, sammenkalt av Bahá'í Office of Public Affairs i USA, er tenkt å være en pågående aktivitet og hadde som tema i år Narratives of America. Mange av de mer enn 40 deltakerne – forskere, representanter for sivilsamfunnsorganisasjoner, trossamfunn og myndighetspersoner – har vært engasjert i denne samtalen en stund, noe som gjør samlingen til et rom for refleksjon over en felles læringsprosess og neste trinn i en fortsatt bestrebelse. Sammen undersøkte de hvordan fortellinger forankret i enhet og rettferdighet kan holde landets smertefulle realiteter og felles ambisjoner i samme ramme – utvide følelsen av kollektiv tilhørighet samtidig som de kaller hver person til en konstruktiv rolle i nasjonens utfoldende historie. «Dette prosjektet inviterer oss til å forestille oss det som ennå ikke er forestilt,» sa P.J. Andrews fra U.S. Bahá'í Office of Public Affairs. «Fortellinger kan hjelpe oss å se ikke bare hvem vi har vært, men hvem vi kan bli – forankret i vår felles menneskelighet og iboende verdighet.» Konstruktive metaforer for harmoni Symposiet fremhevet en økende forståelse for å bevege seg fra konfronterende metoder til sosial endring mot det deltakerne beskrev som å «veve» ulike fortellinger sammen. «Når jeg tenker på veving i motsetning til hva jeg vanligvis ville gjort når jeg håndterer spørsmål om rase, som ofte er kamp, erkjenner jeg at det kanskje er på tide å erstatte den handlingen,» sa Anika Prather, som underviser ved Catholic University of America, og antydet at konfrontasjon kan vike for dypere samarbeid. Med utgangspunkt i sin erfaring som kunstner forklarte hun hvordan forskjellige materialer – hver med distinkte teksturer og kvaliteter – skaper skjønnhet når de veves sammen, ikke til tross for forskjellene, men på grunn av dem. Denne metaforen om veving ga gjenklang gjennom diskusjonene, og reflekterte hvordan bahá'í-prinsippet om enhet i mangfold informerte symposiets tilnærming. I stedet for å søke ensartethet, utforsket deltakerne hvordan Amerikas mangfoldige erfaringer kan forstås som komplementære tråder i en større billedvev. Universell menneskelig identitet som fundament Et sentralt tema dukket opp rundt å utvide forestillinger om identitet utover tradisjonelle kategorier mot anerkjennelse av menneskehetens essensielle enhet. Shahrzad Sabet, meddirektør for Center on Modernity in Transition, presenterte forskning som tyder på at konvensjonelle sosiale identiteter, samtidig som de gir en viss sikkerhet, også skaper vedvarende ustabilitet fordi de iboende ekskluderer noen mennesker. "En universell menneskelig identitet, i motsetning til alle andre identiteter, er ikke-ekskluderende," forklarte Dr. Sabet. «I den grad samfunnet av mennesker går ... den har ingen parametere for annerledeshet.» Hun uttalte at bare ved å «forankre vår amerikanskhet fast i anerkjennelsen av vår essensielle enhet som mennesker, kan vi endelig frigjøre den amerikanske historien fra ustabiliteten og ekskluderingen som alltid har plaget den.» Diskusjoner utforsket hvordan rådende rammeverk for raserettferdighet utilsiktet kan forsterke nettopp de kategoriene de søker å overskride. Sheena Mason, professor og grunnlegger av Togetherness Wayfinder, advarte mot det hun kaller «rasialiseringens epistemiske felle». «Mange av de dominerende fortellingene om identitet i USA,» forklarte hun, «er ikke essenser, men historier – historier skrevet inn i juss, vitenskap, media og utdanning. De er utformet for å opprettholde linjer av splittelse og antagonisme som bare gagner en liten prosentandel av mennesker.» Dr. Mason understreket at selv om rase er reell i sine virkninger, er den ikke ekte i hovedsak: «Fellen er at vi begynner å tro at den forteller oss noe sant om vår menneskelighet. Selv å kjempe mot den holder oss ofte innenfor rammen.» Hun inviterte deltakerne til å forestille seg fortellinger som beveger seg utover disse nedarvede konstruksjonene, og skaper «faktisk humaniserende, rettferdige og bedre fremtider for alle mennesker». Som Selvi Adaikkalam Zabihi fra Baha'i Office of Public Affairs bemerket: «Det sentrale prinsippet fra bahá'í-troen er at vi er en menneskelig familie. Dette er en ontologisk sannhet ... og vi kan bare trives på denne planeten i den grad vi kan uttrykke den underliggende virkeligheten i våre liv kollektivt og individuelt.» Individuelt potensial og kollektivt ansvar Daniel Yudkin, direktør for Beacon Project ved More in Common, en ideell organisasjon, utforsket hvordan anerkjennelse av individuelt potensial kobles til kollektivt ansvar. Han utforsket ideen om at «alle har en gave», og forklarte at rettferdighet krever at samfunnet gir forutsetningene for at alle kan blomstre, mens alle mennesker har et ansvar for å bruke sine talenter til fordel for andre. "Min egen utvikling er ikke bare noe jeg gjør for meg selv, men også noe jeg gjør for samfunnet mitt," forklarte Dr. Yudkin og beskrev hvordan individuell blomstring og sosial fremgang henger sammen. Ærlig historiefortelling og historisk sannhet Deltakerne kjempet med hvordan de skulle fortelle sannferdige historier om Amerikas fortid som verken tilslører smertefulle realiteter eller etterlater noen gruppe permanent ekskludert fra nasjonens fremtid. Adam Rothman, en historiker ved Georgetown University, formulerte denne utfordringen: «Hvordan forteller vi en sann historie som også er forenende og styrkende? Noen ganger kan historien gjøre folk desillusjonerte eller med en følelse av hjelpeløshet. Så hva er historiene fra historien vi kan fortelle som overvinner slike følelser og får folk til å føle at de kan gjøre noe for å forandre verden?» Narratives of America Project har jobbet mot det deltakerne kalte «språk som løfter alle» – å utvikle et ordforråd som erkjenner historiske feil, samtidig som det gir alle en konstruktiv rolle i å gå videre. Dette inkluderte begreper som 'orientering mot læring' og ideen om 'en prosess med vekst og modning'. Deltakerne utforsket hvilke egenskaper som kan definere et samfunn som har nådd større utviklingsstadier både materielt og åndelig, og beveget seg utover ungdoms konkurransemønstre mot mer modne former for kollektivt ansvar. Bygger mot 2026 Når Amerika nærmer seg sitt 250-årsjubileum i juli 2026, er symposiet blant de ulike bidragene fra Office of Public Affairs til den bredere nasjonale diskursen om raserettferdighet. Rebecca Shoot, medsammenkaller for Washington Working Group for the International Criminal Court, uttrykte takknemlighet for samlingens unike fokus. «Vi har så ofte samtaler i denne byen om politikk, om ideologi, men sjelden har vi dem om menneskeheten,» observerte hun. Det er planer om å samle gruppen igjen i løpet av de kommende månedene for å vurdere fremgang og videreutvikle innsikt fra denne felles læringsprosessen. Da han reflekterte over symposiet, la Andrews vekt på konstruktiv historiefortelling som et dypt middel til tilknytning i et samfunn der fragmentering, ensomhet og polarisering stikker dypt. Med utgangspunkt i innsikt fra Narratives of America Project sa han: «Å dele din historie, og å lytte dypt til andres, er å anerkjenne vår gjensidige avhengighet. «Innsatsen for å skape ærlige og samlende historier om Amerika,» fortsatte han, «er generasjonsarbeid. Bare ved å veve fortellinger forankret i enhet og rettferdighet kan vi plante frø for en mer sammenhengende og sannferdig fremtid.» Symposiet ble holdt bare ett kvartal fra der 'Abdu'l-Bahá talte til en forsamling i Washington den 24 april 1912. Ordene hans fra den anledningen gjenspeiler temaene som ble utforsket av deltakerne: «Et møte som dette virker som en vakker klynge av dyrebare juveler – perler, rubiner, diamanter, safirer. Det er en kilde til glede og glede. Alt som bidrar til menneskehetens enhet er høyst akseptabelt og prisverdig. Uansett hva som er årsaken til splid og uenighet, er det trist og beklagelig. Tenk på betydningen av enhet og harmoni." Se video om arangementet. https://youtu.be/ALGEk1hkoa8 Les mer og se bilder fra arrangementen. https://news.bahai.org/story/1823/reimagining-america-unity-justice-shape-national-narratives Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

Vi har alle følt vårt eget sinne, og vi har sannsynligvis alle lurt på, etter at raseriet har lagt seg, hva vi skal gjøre med det. Hvordan kan vi kontrollere det, og komme forbi det? «Der det er sinne,» skrev Eckhart Tolle i The Power of Now, «er det alltid smerte under.» Så hvordan takler vi den sinnefremkallende smerten i våre hjerter og sjeler? Hvordan kan vi finne måter å gi slipp på smertene vi har lidd? Gjennom historien har religion gitt oss gode forslag: "Overvinn den sinte ved ikke å bli sint, overvinn den ugudelige med godhet, overvinn den gjerrige ved gavmildhet, og løgneren ved å tale sannheten." – Buddha, Dhammapada, vers 223. "En sint person er stygg og sover dårlig. Når han får en fortjeneste, gjør han den til et tap, etter å ha gjort skade med ord og gjerning. En person som er overveldet av sinne, ødelegger rikdommen sin. Gal av sinne ødelegger han statusen sin. Slektninger, venner og kolleger unngår ham. Sinne fører til tap. Sinne opptenner sinnet ... Et menneske som er beseiret av sinne, er i en masse mørke. Han gleder seg over dårlige gjerninger som om de var gode, men senere, når sinnet er borte, lider han som om han var brent med ild. Han er bortskjemt, utslettet, som ild innhyllet i røyk. Når sinne sprer seg, når en mann blir sint, har han ingen skam, ingen frykt for ondskap, er ikke respektfull i tale. For en person som er overveldet av sinne, er det ingenting som gir lys." – Buddha, Kodhana Sutta "Vær ikke for snar til å bli sint, for sinne bor i dårenes bryst." – Forkynneren 7:9. "Hvis en mann er påvirket av sinne, vil hans oppførsel ikke være riktig."" –Konfucius "Den som er sen til vrede, har stor innsikt, den bråsinte viser hvor dum han er. Hvem er sterk? Den som undertrykker sin onde tilbøyelighet, som det sies: ""Bedre å være sen til vrede enn å være krigshelt, bedre å styre sitt sinn enn å innta en by.." – Ordspråkene 14:29, 16:32. "Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror eller søster, skal være skyldig for domstolen.".– Matteus 5:21. "En mann sa til profeten: «Gi meg råd!» Profeten sa: "Bli ikke sint og rasende." Mannen spurte (det samme) igjen og igjen, og profeten sa i hvert tilfelle: "Bli ikke sint og rasende." – fra de muslimske Bukhari-hadither, nummer 127. "Sinne og intoleranse er tvillingfiendene til riktig forståelse." –Gandhi Du kan se problemet her – vi bærer alle på smerten fra tidligere sår og lidelse, så vi blir alle sinte. I den eldste delen av pattedyrhjernen vår har vi også en medfødt, innebygd mekanisme for sinne og raseri – men enhver stor tro advarer oss mot å bruke den mot andre. Bahá'í-læren gir en viss klarhet i denne gåten: "... det hjerte som har del i Den hellige ånds utstrømmende nåde og blir helliggjort, blir godt og rent. Hensikten er at menneskets virkelighet blir renset og helliggjort fra verdens urenheter, som er nederdrektige egenskaper som sinne, begjær, verds lighet, stolthet, uærlighet, hykleri, svik, egenkjærlighet og så videre. Mennesket kan ikke fri seg fra forfengelige og egoistiske begjærs angrep uten ved Den hellige ånds bekreftende nåde." – Abdu'l-Bahá, Noen besvarte spørsmål, nylig revidert utgave, s. 103-104. Bahá'í-læren sier at den beste resepten for å lindre smerte og raseri innebærer å vende seg mot den åndelige siden av livet. Når våre hjerter og sjeler søker en forbindelse med den åndelige virkeligheten, sier bahá'í-skriftene, kan vi lære å overskride våre dyriske tendenser og vende impulsene fra vår lavere natur mot høyere, mer konstruktive mål. I sin aller helligste bok råder Bahá'u'lláh oss til ikke å miste besinnelsen, og ikke gjøre vår neste sinte. Abdu'l-Bahá ber hver og en av oss om å vende oss mot vår Skaper og strebe etter å bli hellige sjeler, befridd fra uvitenhet, raseri og sinne, slik at vi kan oppdage sannheten om vår enhet: "Vend deg til Gud, be ydmykt ved hans terskel, søk hjelp og bekreftelse, så Gud kan rive i stykker slørene som skjuler ditt syn. Da vil øynene dine bli fylt med belysning, ansikt til ansikt vil du se Guds virkelighet og hjertet ditt bli fullstendig renset fra uvitenhetens slagg, noe som gjenspeiler rikets herlighet og gavmildhet. Hellige sjeler er som jord som er pløyd og dyrket med mye alvorlig arbeid, torner og tistler kastet til side og alt ugress rykket opp med roten. Slik jord er meget fruktbar, og høsten fra den vil vise seg å være full og rikelig. På samme måte må mennesket frigjøre seg fra uvitenhetens ugress, overtroens torner og etterligningenes tistler slik at det kan oppdage virkeligheten i den sanne kunnskapens avlinger. Ellers er oppdagelsen av virkeligheten umulig, strid og divergens i religiøs tro vil alltid forbli, og menneskeheten, som glupske ulver, vil rase og angripe hverandre i hat og antagonisme. Vi ber Gud om at han må ødelegge slørene som begrenser vårt syn, og at disse forskyelsene, som formørker veien for manifestasjonen av de skinnende lysene, må bli fordrevet slik at virkelighetens strålende sol kan skinne frem. – Abdu'l-Bahá, Kunngjøringen av universell fred, s. 293-294. Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/faith-asks-us-deal-pain/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

I den seneste podcast-episoden av «In Conversation» utforsker fire medlemmer av rådgiverrådet innsats for å bidra til sosial fremgang i flere land over hele Kaukasus og Sentral-Asia, fra nabolag i Ashgabat, Turkmenistan, til Tbilisi, Georgia. De diskuterer hvordan bahá'í-prinsipper som rådslagning, enhet i mangfold og likestilling mellom kvinner og menn inspirerer ungdom som deltar i moralske og åndelige utdanningsprogrammer til å analysere sin sosiale virkelighet, identifisere og imøtekomme ulike behov i sine nabolag. I mange familier i disse nabolagene er det glimt av fremskritt i kulturelle holdninger til kvinner. Zebinisso Soliyeva fra Kasakhstan sier: «Det er veldig inspirerende for naboer når de ser hvor oppmerksom en far er på utdannelsen av barna sine, ikke bare på å skaffe midlene, men at han selv hjelper til med å lære barna sine moral, sammen med sin kone.» Ozoda Zoidova, fra Tadsjikistan, understreker hvordan slike utviklinger representerer glimt av «menneskehetens modning». Hun forklarer at sosial fremgang skyter fart etter hvert som kretsen av mennesker som bidrar til ungdom og barns utdanning vokser. Når ungdom deltar i utdanningsprogrammer som bygger deres kapasitet til tjeneste, sier Zoidova, «blir de håpefulle i sitt personlige liv, i familiene sine, i å tjene lokalsamfunnet sitt.» Jamil Aliyev, fra Kirgisistan, beskriver frykten som unge mennesker noen ganger føler når de bestemmer seg for å bidra til å forbedre samfunnet sitt. Aliyev forteller en beretning fra sitt eget nabolag, der han forklarer at noen ungdommer i utgangspunktet var betenkelige med å organisere ukentlige andaktssamlinger, fordi de fryktet at deres jevnaldrende ikke ville være interessert i å lese bønner sammen. "Samlingene tiltrekker seg nå nye deltakere hver uke og har utviklet seg til å inkludere økter der ungdom kommer sammen og reflekterer over nabolaget sitt," sa han. Aliyev reflekterer over hva som gjør andaktssamlinger inspirerende, og forklarer at ungdom «begynner å tenke på hvordan de kan hjelpe andre, spesielt de som er yngre enn dem selv. De begynner å forstå at de er et eksempel for andre.» Han legger til at opplevelsen av kollektiv handling og meningsfulle samtaler mellom jevnaldrende «løfter deres sjel». Gulnara Eyvazova, fra Aserbajdsjan, deler en beretning fra Tbilisi, Georgia, hvor et nabolag bestående av mennesker av mange nasjonaliteter organiserte en festival på en nærliggende gårdsplass. Disse festivalene har utviklet seg til rom der naboer føler seg komfortable med å ta opp felles utfordringer sammen. «Vi ser ukrainere og russere sammen i samme gruppe, sittende og prate,» sier fru Eyvazova. Hun beskriver håpet dette gir alle, å se forskjellige mennesker som tar opp lignende utfordringer som "hvordan barna deres kan integrere seg i samfunnet og være venner." Podcast-episoden er en del av «In Conversation»-serien, en kollektiv utforskning av flere individers praktiske anvendelse av bahá'í-prinsipper for å bygge fredelige samfunn. Se video. https://youtu.be/UZEv_tBygio Les mer på engelsk. https://news.bahai.org/podcasts/in-conversation/1818/in-conversation-hope-inspires-action-in-central-asia Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no

På en musikkstrømmetjeneste i morges hørte jeg tilfeldigvis en av de mange innspilte versjonene av sangen «No Man Is an Island», som jeg husket at jeg sang den på sommerleir som barn. Før denne morgenen hadde jeg ikke hørt det på mange år, men ordene er like sanne i dag som da John Donne skrev diktet i 1624: Intet menneske er en øy, helt av seg selv. Hver er et stykke av kontinentet, en del av det viktigste. Hvis en klump vaskes bort av havet, er Europa mindre. Samt om en odde var. Så vel som om en herregård av din egen eller av din venns var. Hvert menneskes død reduserer meg,for jeg er involvert i menneskeheten. Send derfor ikke bud for å få vite hvem klokken ringer, den ringer for deg. De er sanne, ikke bare for enkeltpersoner, men for grupper av mennesker som jobber sammen. Innlemmet i enhver arbeidsplass er behovet for å kommunisere og behovet for å samarbeide. De siste årene har imidlertid måtene vi gjør dette på endret seg dramatisk. Notater og møter er ikke lenger normen. I stedet sender folk e-post til hverandre, selv når de sitter i samme rom. Teksting har erstattet eller supplert den velkjente vannkjøleren. Power lunsjer på 80-tallet er nå like sannsynlig å bli gjort via sanntidsprogramvare. Detaljerte rapporter kan reduseres til punktlister, og i stedet for å fokusere på en enkelt sak er det like sannsynlig at vi multitasker. Med så mange alternativer kan kommunikasjonsmidlene være praktiske - men hva med kvaliteten på resultatet? Har bekvemmelighet erstattet intimitet? Jada, vi har flere måter å kommunisere på, men lytter vi faktisk til hverandre? Finnes det ekte rådslagning– en samordnet innsats for å finne sannheten og for å oppnå konsensus? E-post, tekstmeldinger og punktlister er tilstrekkelige for å overføre noe informasjon og er spesielt effektive for å kunngjøre nyheter eller kringkaste oppdateringer. Men når det er komplekse problemer å løse, vanskelige avgjørelser å ta eller involverte problemer å møte, foretrekker jeg å sette meg ned med andre i sanntid, uten distraksjoner; og bruke teknologien vår til å inkludere de som ellers ville gått glipp av møtet. Når vi er sammen, hvordan jobber vi sammen? Jeg dro en gang til en retrett som viste seg å være bare toppledelsen som kom med kunngjøringer – og utallige ganger har jeg vært på såkalte «rådslagninger» som bare var motstridende sider som argumenterte for vedtaket av agendaen deres. Men det har vært andre tider, dyrebare og oppløftende tider, da sann rådslagning har funnet sted. De har ikke bare vært bahá'í-samlinger, selv om de fulgte bahá'í-konseptet om rådslagning, som har flere fordelaktige aspekter som ikke er til stede i de fleste gruppemøter eller arrangementer. Bahá'u'lláh, profeten og grunnleggeren av bahá'í-troen, rådet alle til å: «Rådfør dere sammen i alle saker, for såvidt som rådslagning er ledelsens lampe som viser vei og skjenker forståelse» Bahá'í-rådslagningsprosessen begynner med faktaundersøkelser snarere enn med presentasjon og forsvar av motstridende posisjoner. Alle ideer tilhører gruppen, og er ikke lenger assosiert med personen som brakte dem frem. Dette tjener til å skille personligheter fra problemene. Etter en ærlig og åpen diskusjon prøver gruppen å komme til en enstemmig beslutning, men hvis det ikke kan oppnås, vinner flertallet. Så snart avgjørelsen er tatt, støtter alle, selv den forrige minoriteten, gruppebeslutningen. Resultatet av denne prosessen er enhet i visjon og enhet i handling; Alle beveger seg nå i samme retning i stedet for å prøve å undergrave andre. Denne tilnærmingen til rådslagning setter helhetens interesser foran individuelle eller partipolitiske interesser. Siden alle har hatt en sjanse til å delta og gi uttrykk for sine bekymringer, har ingen blitt marginalisert. Jeg skjønner at dette høres idealistisk ut – og for alle som ikke har opplevd bahá'í-rådslagning selv, kan det til og med virke upraktisk. Det overrasker meg ikke, for denne måten å kommunisere og ta beslutninger på byr på flere utfordringer. For det første krever det løsrivelse. Ofte blir ikke beslutningene som forventet. I mangel av løsrivelse går vi til møter bevæpnet med besluttsomhet (kanskje til og med et mandat) for å selge ideene våre og overbevise andre. Gjennom rådslagning kan vi imidlertid kanalisere lidenskapen bak disse følelsene til en søken etter sannhet eller den beste måten. Når dette skjer, har vi blitt løsrevet, ikke bare fra våre egne ideer, men fra selve resultatet. For det andre krever bahá'í-rådslagning å gi slipp på forestillinger om makt eller ego. Å ta plassen er teamarbeid og gruppesolidaritet. Igjen, dette er ikke lett, spesielt fordi det krever tillit til andres gode intensjoner. En av tingene vi må innse er at hvis vi alle jobber i samme retning, kan vi evaluere verdigheten av våre beslutninger og, om nødvendig, justere eller revurdere uten at noen legger skylden på noen andre. På mange, kanskje til og med de fleste, arbeidsplasser vil disse ideene ta tid å praktisere og oppnå. Så gruppemedlemmer kan bli motivert av å vurdere hvilken innvirkning rådslagning kan ha på deres egen personlige vekst. Som Bahá'í internasjonale samfunn skrev i sitt dokument med tittelen Kvinner og utvikling: "rådslagningsprosessen i seg selv fremmer personlig vekst og kollektiv solidaritet." Selv om jeg er fristet til å jobbe alene, og til å ta alle mine egne avgjørelser uten innspill fra andre, er det ikke der potensialet mitt blir oppfylt. Det er heller ikke der de beste resultatene vil bli funnet. Som diktet og sangen sier: "Ingen mann er en øy." Ikke engang meg. Les mer på engelsk. https://bahaiteachings.org/bahai-consultation-group-work-on-the-job/ Ta gjerne kontakt for spørsmål eller kommentarer. mailto:gunnar.r.jonsson@gmail.com Les mer om bahá'í-troen. https://bahai.no